(bilde er lånt hos goodreads)
Dette er en oppvekstroman skrevet i jeg-form skrevet på et ganske bredt østkantsoslosk. Vi følger jeg-personens oppvekst helt fra førskolealder og fram til han iallefall burde ha blitt voksen. Vi følger han når han møter kompisene og når han hører Jokke for første gang, hans første kyss og hans første øl. Ekstra gøy er det for meg at jeg-personen er nær meg i alder og selvom jeg vokste opp på bygda utenfor Oslo så er det mye å kjenne seg igjen i her.
I begynnelsen av boka var jeg veldig usikker på hva jeg egentlig syntes. Var ikke dette bare et slags oppgulp av gamle ideer man hadde lest hundre ganger før? Det var noe datert her som jeg var veldig usikker på.
Etterhvert ble jeg derimot overbevist og innså at dette er datert og lest hundre ganger før, men at det er denne bokas styrke. Det er ikke en kopi, men en hyllest til den litteraturen jeg jo sikkert akkurat som forfatteren leste og elsket gjennom oppveksten. Det er mye tidlig Ambjørnsen i denne boka og det blir gjort med en kjærlighet som gjorde at jeg fort ble med inn med hud og hår. Jeg koste meg skikkelig!
Jokke må jo nevnes her da hans musikk ligger som ett bakteppe til hele boka og alle kapittlene har navn etter Jokkes låter. Jeg har alltid vært glad i Jokke selv om ikke så overstrømmende som guttegjengen i dene boka da musikkinteressen min var mye bredere, men jeg er svært enig med hyllesten til han jeg anser som norges største rockepoet. Det jeg likte her var at forfatteren ikke har latt seg låse fast av Jokkereferansene. Det kunne lett ha blitt ett jippo der han skrev inn ting for at de skulle passe med referansene, men den fella synes jeg han har holdt seg godt unna!
Så hvis du som meg er i en alder der man burde vært voksen og har en forkjærlighet til ekte musikk med ekte tekster så vil jeg virkelig anbefale dette dykket ned i ungdommen. Jeg tror jeg avslutter med Ingvar Ambjørnsen sine ord om boka siden han som vanlig sier ting så mye bedre enn meg: "Orker vi flere oppvekstromaner? Ja, jeg gjør! Debutromanen til Yngve
Kveine er en tekst med trøkk fra Oslo øst på åtti- og nittitallet, hele
tiden med lyden av Jokke og Valentinerne som musikalsk bakteppe. Morsom.
Rå. Rørende."
Jokke og Valentinerne har aldri vært noen favoritt hos meg, men jeg likte denne oppvekstromanen godt. Kveine er ingen Knausgård, men boka var god nok:)
SvarSlett