Evna (Ravneringene#3) av Siri Pettersen

Advarsel: For det første, hvis du ikke har lest de første to bøkene så kan noen småting kanskje spoiles i denne saken. Og for det andre, Les dem da for pokker! Hva venter du på?

Det er litt vanskelig for meg å være kritisk til denne boka. Den første boka i Ravneringene, Odinsbarn kom inn i livet mitt akkurat når min kjærlighet til bøker ble vekket til live igjen etter hardt arbeid. Jeg hadde i flere år lest ganske lite og slet veldig med å leve meg inn i bøkene og bestemte meg bare for å sette meg ned å lese hver eneste dag fram til det virket. Det tok noen uker, men det gjorde susen og Odinsbarn var en av de første bøkene jeg kom meg skikkelig inn i. I tillegg var dette en av de bøkene som fikk meg til å tro på fantasysjangeren igjen. Jeg trodde lenge at Tolkien og Rowling var de to "eneste" virkelig gode i denne sjangeren etter å ha lest for mange dårlige etterligninger under 90-tallet.

Så jeg har ikke engang tenkt til å prøve å være kritisk her så dette bør nok heller leses som en hyllest enn en anmeldelse.

 

For hvordan skal man egentlig klare å være kritisk til en forfatter som får meg til å begynne å grine som et barn allerede i dedikasjonen:

Jeg tror jeg leste det fem ganger før jeg klarte å komme meg igjennom med tørre øyne. Selvfølgelig vil dette neppe treffe alle like hardt, men for meg ga det en sterk følelse av å ha blitt sett. Og her er det vel Siri Pettersen klarer noe ganske spesiellt. Hun ser nemlig leserne sine. Ingen annen forfatter jeg kjenner til har en sånn åpen kontakt med leserne sine og da særlig på nettet. Jeg har selv kontaktet henne flere ganger og har fått svar innen minutter. At dette er god markedsføring er det jo ikke tvil om, men det føles aldri som det, hun føles som en av oss. Men nok om alt rundt. Vi må jo ta for oss boka også.

Her er baksideteksten på boken:

Tenk deg å være et ikon for et fryktet folk. Symbolet som samler dem rundt hat og hevntørst. Som datter av en likfødt hærfører i eksil, er din skjebne å markere begynnelsen på slutten.

Hirka forbereder seg på å møte det rådende huset i en kald, hierarkisk verden der forakten for svakhet regjerer. Motvillig aksepterer hun sin skjebne, i håp om å holde Rime i live og Ymslanda trygt. Men de likfødtes tørst etter Evna er altoppslukende, og Hirka innser at krigen hun ville stanse, er uunngåelig. En innsikt som snart vil utfordre alt hun har trodd på og kjempet for. Evna er den tredje og siste boka i den kritikerroste fantasyserien Ravneringene. En spektakulær finale som utforsker røtter, makt og hovmod.

Her blir vi tatt med inn i den tredje verdenen på tre bøker, og allikevel så føles verdenen veldig godt bygget. Umpiri, eller de blindes verden er kald på de fleste måter. Svakhet blir foraktet, og styrke både fysisk og psykisk blir dyrket. Jeg føler virkelig Hirkas kamp med å prøve å tilpasse seg denne verdenen og finne sin plass i den uten å miste seg selv og sin egen mennesklighet. Forfatteren fortsetter også i denne boken sin gode jobb med å lære oss verdenen å kjenne igjennom historien. Her er det ingen fotnoter eller oppramsing av informasjon som tar deg ut av historien. 

Jeg synes også denne verdenen fører med seg noen av de mest interessante bikarakterene hjennom hele serien. Skerri, den mektige kvinnelige umpirikrigeren som på mange måter speiler Hirka og den hun føler hun må bli i denne verdenen er den ene. Den svært miskapte umipriseeren er den andre. Hvis Siri tar en amerikansk vri og skriver noen novelletter om disse karakterene er ikke det meg imot!

Det aller beste med denne serien er og blir derimot karakterbyggingen av Hirka. Hennes utvikling fra begynnelsen til slutten er opprivende, sterk og oppløftende på samme tid. Samtidig gir hun aldri slipp på den hun er innerst inne og jeg har blitt svært glad i henne og det er vondt å tenke at man mest sannsynlig aldri vil lese mer nytt om henne selv om jeg nok vil gjenbesøke henne gjennom disse bøkene flere ganger.

Historien her synes jeg ikke jeg kan skrive for mye om uten å spoile noe, men den er svært sterk og det skjer ting som tar meg med på skikkelige påkjenninger i meg selv. Jeg var både redd, glad, lei meg og oppspilt under leseopplevelsen. Her er det krig, kjærlighet, magi og sorg og Siri klarer å gi alt dette en frisk følelse.

I denne serien må jeg også trekke fram omslagene. De er laget av Pettersen selv og de er i mine øyne helt rå! Jeg har en plan som inneholder disse og noe ledig hud, men det kommer jeg tilbake med når lommeboka lar meg få nytt blekk.

Så i det hele tatt er dette en veldig sterk avslutning på en serie jeg har blitt veldig glad i. Siri har heldigvis lovet at hun skal skrive flere bøker noe jeg og helt sikkert mange andre er veldig glade for! 

Boka var et forhåndseksemplar fra forlaget

Drabant #1 av Øyvind Holen og Mikael Noguchi

Jeg har skrevet altfor lite om tegneserier her på bloggen og det har blitt lest litt for lite av det i det siste, men den her ble plutselig med hjem etter en tur på biblioteket.

Jeg har såvidt hørt om den tidligere, men det var den kule streken til Noguchi som fikk meg til å plukke den opp. Jeg må vel si at det var det som satt igjen som det beste etter jeg hadde lest den også. Tegningene er virkelig gjennomarbeidede hele veien igjennom og Joachim Barrums litt dystre fargelegging passer perfekt.

Vi blir tatt med til Groruddalen rundt midten av 90-tallet og møter folk i det tidlige taggemiljøet i Norge. Dop, sex og kriminalitet er også temaer i historien.

Historien i seg selv ble litt for sånn der norsk sosialrealistisk film(tenk Schpaa) for å virkelig gripe meg selvom den er grei nok. Skal absolutt lese Vol.2 og håper at historien der er like gjennomarbeida som tegningene føles.

Tidsrosen (Lansetrilogien#1) av Ørjan N Karlsson

Helt uten videre dukket det opp en boblekonvolutt i postkassa mi fra Gyldendal for et par uker siden. Inni lå det ett hyggelig brev fra forfatteren og en spennede utseende bok. Siden jeg både har fått meg en fibeint beibi(se bilde) og har begynt på arbeidsavklaring på Norli tar ting litt tid om dagen, men nå er boka utlest og Spike sover ved siden av meg i sofaen så jeg kan skrive ned mine tanker.

(Beibien Spike, og ja han er ca like biteglad som han han har navnet fra)

Ørjan N Karlsson er ett nytt bekjentskap for meg selvom han har gitt ut flere bøker tidligere innen både krim og sci-fi. Dette er derimot hans første fantasybok.

Her er hva forlaget forteller på kaksiden av boka:

TRE  LANSEDELER  -  TO  VOKTERE  -  EN  TIDLØS  ONDSKAP

Martin Sølvfoss går på kostskole i Cambridge. På siste skoledag før sommerferien får Martin Beskjed om at faren hans er savnet etter en seiltur.
Samtidig begynner underlige ting å skje. Martin ser syner, opplever at tiden stopper og da han kommer hjem til Norge, mottar han et brev fra sin avdøde bestefar med beskjed om at han har arvet en mystisk eiendom i Telemark, Etter hvert innser Martin at det er svært mye han ikke ver om Sølvføss-familien. Det viser seg nemlig at slekten siden 2. verdenskrig har vært voktere av ett av de tre hellige fragmentene fra lansen som spiddet Jesus da han hang på korset. En mektig gjenstand som tiltrekker seg mørke krefter. Er Martin rede til å ta på seg oppgaven som lansens vokter?
Tidsrosen er første bok i Lansetrilogien.

Handlingen i boka begynner den kjente påsken for rundt 2000 år siden da tre menn ble korsfestet på Golgata, men resten av boka hopper mellom nåtid og  1945. Jeg synes dette fungerer godt og de forskjellige delene blir ført sammen på en god måte utover i boka. Jeg må innrømme det tok litt tid for meg å komme inn i historien, men dette kan ha litt med liten lesetid og dermed oppstykket lesning å gjøreså jeg vil ikke legge for mye i det. Etter 100 av de 244 sidene var jeg derimot hekta og leste videre de få sjansene jeg hadde og når jeg nesten kom til slutten før arbeidsdagen skulle begynne var det tungt å vente til dagens slutt for å få med meg avslutningen. 

Følelsen min for denne boka er litt delt. Det er absolutt en spennede historie som jeg gleder meg til fortsettelsen av, men det var også ting jeg reagerte på. Jeg synes karakterbyggingen er litt svak. Persongalleriet blir litt diffust gjennom hele og det er vel nesten bare antogonisten jeg virkelig blir spent på. Jeg lar meg også irritere av nesten uavhengige referanser til film og tv-serier som mest føles som de er puttet inn fordi dette er en ungdomsbok og den skal virke moderne og relevant. Her er jo ikke boken alene, desverre er dette en fallgruve ungdomslitteratur ofte har fallt i og som har irritert meg helt siden jeg selv var i målgruppa. Problemet med sånt er jo også at boka blir veldig datert og at levetiden vel blir kortere, men nok om det. 

Så for å konkludere litt. Dette er absolutt ikke en dårlig bok, den er spennede, føles ganske nytenkende og fortjener absolutt sitt publikum. Men i dagens oppkomme av skikkelig gode norske fantasyforfattere så kommer den liksom ikke helt opp, men jeg kjenner jeg allikevel har begynt å vente på bok nummer to i trilogien.

På innsiden, historien om mitt politiliv av Eirik Jensen

Jeg har vel ikke blogget om noen bøker av denne typen før, men det er en sjanger jeg egentlig er ganske glad i. True Crime kalles det vel på nynorsk.

 Bilde lånt fra goodreads

Dette er hva Kagge forlag har å si om boka på baksideteksten:

Eirik Jensen var i en årrekke en av politiets mest betrodde medarbeidere. Han var utradisjonell og frittalende, og i løpet av sine over tretti år i tjenesten tilegnet han seg betydelig kunnskap om hva som må gjøres for å forebygge kriminalitet.

I På innsiden inviteres leseren inn i politiets arbeid. Jensen har gått i bresjen for den såkalte dialogmodellen, der man foregriper kriminalitet ved å snakke med motparten. Han har gått i dialog med blant annet A-gjengen, B-gjengen, Young Guns, Hells Angels og Bandidos. Tanken er å behandle folk som mennesker, ikke som kriminelle.

Så lenge de ikke trår over grensene som loven setter.

Slik etablerte han et enormt kontaktnett. Kollegaer omtalte ham som en som var på jobb 24 timer i døgnet.

Så smalt det.

Jeg synes lukkede miljøer er spennede og leser gjerne bøker om fotballhuliganer, kriminelle mc-gjenger og nå altså oslopolitiets indre gemakker.

Jeg har tidligere lest Politi og røver av Kjetil S. Østli som jo tar for seg noe av det samme som jeg koste meg skikkelig med, men selv om temaene er noe like så er dette en ganske anderledes bok. 

Eirik Jensen har jo blitt svært kjent i media etter han ble siktet for korupsjon og saken holder vel fortsatt på og dette skader nok desverre boken litt synes jeg.  Jensen skriver kompentent nok og han holder forsåvidt på konsentrasjonen min det meste av veien, men desverre føles denne boken altfor mye som et forsvarsskrift. Jeg har ingen interesse av å sette meg til doms i denne saken og vet ingenting mer en alle andre som har lest norske media, men ifølge Jensen selv her i boken høres det ut som han knapt har hatt en dårlig dag på jobb eller gjort så mye som en liten feilbedømming i løpet av alle årene i tjeneste. Dette har jeg litt problemer med å kjøpe med hud og hår. Litt ydmykhet hadde gjort seg her synes jeg. 

Så i det hele så tror jeg denne boken hadde vært bedre hvis den var skrevet før forfatteren ble siktet, da han uten tvil har en spennende nok historie å fortelle. Jeg håper også på en måte at det er noe i tiltaen mot han for det å måtte gå igjennom noe sånt som dette for en uskyldig mann må være grusomt.

(Boken er et leseksemplar jeg har lånt fra jobben)

Aerith (Elemtdragene#1) av Anniken Haga

Jeg må innrømme at en ting jeg gruer meg til som bokblogger er den første gangen jeg får tilsendt en bok for å skrive om som jeg virkelig ikke liker. Jeg vet jo samtidig at jeg må være ærlig, men jeg hadde ikke hatt noe glede av det.

Heldigvis slapp jeg det denne gangen også.

På baksideteksten kan man lese:

I mattetimene drømmer Saga seg bort. hun reiser til planeten Caeli. Et sted med drager og magikere og guder, helt ulik hennes virkelige verden.
Men en drøm er en drøm, og ingenting mer...

Så da Saga våkner omringet av røvere i en støvete kløft etter å ha besvimt på vei hjem fra skolen, tror hun først at det er faren som prøver å lære henne en lekse.
Først når hun blir solgt som slave og trues med å bli brent som heks, skjønner hun at hun er i alvorlig trøbbel.

Saga snakker kanskje ikke språket, men hun kjenner den nye verden som omgir henne.
Det er, tross alt, hun som har skrevet den.
Og det var ikke slik historien skulle ende...

Dette er en veldig lettlest liten bok på bare 167 sider som var fort gjennomført på en kveld. Dette gjør jo også at dette ikke akkurat er av de mer komplekse fantasyhistoriene jeg har lest, men jeg koste meg så lenge det varte. 

Verdensbyggingen er enkel, men god nok til at det ikke er et irritasjonsmoment. Saga er en troverdig karakter, men jeg kunne nok godt tenkt meg å komme litt nærmere inn på henne. Dette kan det jo godt hende vi får utover i serien.

For å ta de tingene jeg ikke er så fornøyd med så er det vel at jeg kunne tenkt meg en bedre jobb fra forlaget Liv forlag på et par momenter. Jeg synes omslaget blir litt enkelt. Illustrasjonen foran er litt enkelt tegnet og her kunne man brukt litt mer penger for å bli en mer fristende bok i butikkhyllen. Språkvasken kunne også ha vært gjort litt bedre da det er noen skrivefeil her og der som burde vært lett å plukke opp.

Så i det hele er dette en ganske god bok av en ung og lovende forfatter. Jeg gleder meg til å lese videre i serien når det kommer flere bøker og det selv om nok denne boken nok passer bedre for de som er en hel del yngre enn meg.

(Boken ble sendt til meg som leseeksemplar fra forfatteren selv)

Råta (Ravneringene#2) av Siri Pettersen

Det går treigt med lesinga hos meg om dagen, men jeg har iallefall fortsatt på gjenlesningen av Ravneringene for å gjøre meg klar til den siste boka Evna. Nå har jeg faktisk kommet meg igjennom den alt også, men skriveriene om den må vente til litt nærmere utgivelsesdatoen. Så nå skal jeg ta for meg Råta. Har du ikke lest Odinsbarn enda så bør du kanskje slutte å lese her da det blir vanskelig å skrive om Råta uten å spoile den første boka iallefall i en liten grad.

Her er hva baksideteksten kan fortelle om boka:

"Tenk deg å være jaget i en ukjent verden. Uten identitet. Uten familie. Uten penger. Alt du har er en menneskejeger, en likfødt, og en grim, gryende visshet om hvem du er.
Hirka er strandet i en døende verden, dratt mellom menneskejegere, likfødte og lengselen etter Rime, vennen hun ville gitt alt for å se igjen. I vår urbane virkelighet er hun fritt vilt. Men kampen for å overleve blekner mot det som kommer, når hun innser hvem hun er. Kilden til råta har tørstet etter frihet i tusen år. En frihet bare Hirka kan gi.

Dette er oppfølgeren til den kritikerroste fantasysuksessen Odinsbarn. I Råta møter vi grådighet, dødsfrykt og hevn. det er den andre av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene."

Jeg er veldig glad jeg leste denne om igjen. For det første koste jeg meg veldig med gjenlesningen og for det andre så var det veldig mye som hadde gått i glemmeboken. Boka hadde flere lag og var mer kompleks enn jeg husket fra første lesningen. Dette vil jeg vel si kanskje er den største forskjellen mellom denne og første boken i trilogien. I Odinsbarn var ting mer svart/hvitt. Karakterene virket litt enklere og delt inn i onde eller gode. Her har alt mer gråtoner.

Vi kastes rett inn i spenningen i denne boka. Og her er det ikke sverd og hesteridning, men skytevåpen og t-baner. Pettersen har tatt et spennede og litt risikabelt valg her og dyttet oss inn i urban fantasy da det meste av handlingen i denne boka foregår i vår egen verden. Jeg husker jeg var veldig usikker på hva jeg syntes om det i begynnelsen, men her funker det faktisk veldig godt. Gjennom Hirka får vi muligheten til å se vår verden utenifra på en svært bra måte. Via hennes øyne ser vi hvor mye som vi kunne og burde ha gjort anderledes. Her er det temaer om miljøvern og hvor langt vekk fra vår natur vi mennesker lever.

Der Odinsbarn er bygd på et slags norrønt bakteppe som forfatteren bruker akkurat som hun selv vil er det her vampyrmytene som får gjennomgå. Jeg synes Siri Pettersen tar seg av dette på en veldig spennede og uortodoks måte som virkelig er en styrke. Å bygge noe helt nytt av noe gammelt og ganske oppbrukt er bra gjort.

Det er virkelig spennede å fortsette å følge hovedpersonen Hirkas utvikling som person i disse bøkene. Hun er virkelig en sterk karakter som jeg kjenner jeg liker bedre og bedre utover i bøkene, mye fordi hun ikke på noen måte er en tydelig god og sterk helt, men en karakter med både stor svakhet og stor styrke. Det er flere andre svært gode karakterer i denne boka som de to brødrene Naiell og Graal. Andre karakterer kunne jeg godt tenkt meg å bli enda bedre kjent med som Stefan.

Så spørsmålet er jo egentlig om Pettersen her klarer å følge opp den fantastiske debuten Odinsbarn. Den andre boken i trilogier er jo ofte i mine øyne den svakeste da den jo egentlig ikke har muligheten til å lage hverken en start eller slutt. Det hullet klarer Siri seg godt unna her. Boken har en god spenningskurve og fungerer godt som en bok i seg selv, men selvfølgelig med en god cliffhanger på slutten som gjør at man virkelig gleder seg til neste bok.

Så har du ikke lest denne enda så gjør det nå så du får iallefall noen uker i spenning før Evna slippes i oktober.

Odinsbarn (Ravneringene#1) av Siri Pettersen

Nå begynner det å nærme seg slutten på en av norges beste fantasytrilogier og hva passer da bedre enn en gjenlesning og anmeldelser av de to første bøkene? Her kommer første del: 

Odinsbarn av Siri Pettersen

De aller fleste som kjenner til meg vet at jeg allerede har skrytt uhemmet av denne boka så det kommer nok ingen særlige sjokk her, men jeg vil gjerne gå litt dypere inn i materien her om hvorfor jeg alltid maser om at man bør lese Siri Pettersen.

For at ikke dette skal bli helt grenseløs fanman-ing vil jeg allikevel si en kritisk ting. Jeg er veldig glad i lydbok som en måte å gjenbesøke bøker jeg allerede har lest så når jeg så Odinsbarn på lydbok på biblioteket så røsket jeg den kjapt med meg hjem. Den kan jeg desverre ikke anbefale. Jeg vil ikke si jeg er veldig kritisk til opplesere i lydbøker, men hvis jeg først henger meg opp i noe så kan det bli en svært irriterende affære. Erich Kruse Nielsen som leser her er desverre et godt eksempel på det. Han har et tonefall når han leser som gjør at nesten hver eneste setning høres ut som et spørsmål. Jeg prøvde å komme over det, men det lyktes ikke, så jeg hoppet av den igjen og gikk tilbake til å lese selv. Det har jeg ikke angret på.

Jeg har hørt flere si at de hadde litt problemer med å komme inn i historien, og at den første delen av boka føles litt tung. Jeg mener å huske jeg også hadde det litt sånn under første lesning, men denne gangen var det ikke et problem. Dette kommer nok av flere ting. For det første var Odinsbarn en av de første bøkene jeg leste når jeg kom ordentlig igang med lesningen igjen tidlig i år. Nå er jeg godt igang og leser både fortere og mer avslappet. Det andre er at jeg nå gikk in i en verden jeg allerede kjente til. I fantasy må jo forfatteren bruke endel tid på å få oss til å forstå verdenen der historien er satt. Det synes jeg Pettersen her gjør veldig bra. Man lærer det man trenger gjennom historiens progresjon, ikke ved oppramsing av informasjonen. Det setter jeg veldig pris på og her synes jeg ikke alle fantasyforfattere gjør en like bra jobb. Jeg liker også hvordan persongalleriet ikke er altfor stort og at vi lærer noen få å kjenne av gangen, noe som gjør at det blir lett å ta inn som leser.

I det hele tatt synes jeg det er en svært god verdensbygging her. Jeg liker at den bygger på norrøne myter, men allikevel tar helt egne veier. Den føles troverdig og jeg liker godt selve samfunnsbygningen med det herskende rådet og gudeskikkelsen Seeren. Noen vil sikkert synes magien her (evna) er litt dårlig forklart, men jeg liker egentlig godt at den hele tiden holdes noe diffus, selvom man absolutt lærer mer om den utover i de to bøkene jeg har lest. Regner med det blir enda mer om det i den siste boka som jo heter Evna.

Hovedpersonen Hirka fortjener absolutt et eget avsnitt. En ung jente på 15 år som allerede i begynnelsen av boka er litt utenfor. Hun har ingen hale, men bare et arr etter det hennes far har fortalt henne var et ulveangrep når hun var liten. Dette gjør at hun alltid har følt seg anderledes enn alle andre. Hvor rett hun har i det aner hun virkelig ikke i begynnelsen av historien. Jeg er veldig fornøyd med karakterprogresjonen til Hirka. Hun går fra en usikker ung jente til en person man ikke kan unngå å få en stor dose respekt for. Det er også flere andre spennende karakterer i denne boka som Rime An-Elderin som ikke vil annet enn å flykte fra den makten familienavnet gir han, den svært maktsyke Urd Valfarin og den godslige rebellederen Eirik. En av mine favoritter er allikevel den litt smårare steinhviskeren Hlosnian. Han har ingen stor rolle, men jeg ble glad i han allikevel.

Det er mange temaer i denne boka som drar meg inn. Utenforskapen Hirka føler resonerer godt med mine egne følelser om mitt eget liv. Siri Pettersen beskriver svært godt hvordan det er å føle seg hjemløs uansett hvor man befinner seg. Jeg liker også godt hvordan historien filosoferer rundt relgion. Jeg leser mye relgionskritikk inn i det, men det kan tildels være pga mine egne meninger siden jeg føler det blir tatt opp på en balansert måte her.

Språket er svært godt synes jeg og jeg koste meg med Einsteinreferansen(God don't play dice...) og vakre landskapsskildringer. Jeg synes også språket her er ganske voksent. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor norske forlag absolutt skal dytte all fantasy som kommer ut i ungdomsbokkategorien. Jeg vil si at denne boken er like mye en voksenbok selv om hovedkarakteren er tenåring.

Så da håper jeg at jeg har fått fram hvorfor du, hvis du ikke enda har gjort det, bør komme igang med Ravneringene så du er klar for den tredje boka når den kommer senere i høst.

Nå gleder jeg meg til å lese Råta på nytt, og enda mer til Evna kommer i postkassa forhåpentligvis om ikke altfor lenge.