tirsdag 1. september 2015

Odinsbarn (Ravneringene#1) av Siri Pettersen

Nå begynner det å nærme seg slutten på en av norges beste fantasytrilogier og hva passer da bedre enn en gjenlesning og anmeldelser av de to første bøkene? Her kommer første del: 



Odinsbarn av Siri Pettersen

De aller fleste som kjenner til meg vet at jeg allerede har skrytt uhemmet av denne boka så det kommer nok ingen særlige sjokk her, men jeg vil gjerne gå litt dypere inn i materien her om hvorfor jeg alltid maser om at man bør lese Siri Pettersen.

For at ikke dette skal bli helt grenseløs fanman-ing vil jeg allikevel si en kritisk ting. Jeg er veldig glad i lydbok som en måte å gjenbesøke bøker jeg allerede har lest så når jeg så Odinsbarn på lydbok på biblioteket så røsket jeg den kjapt med meg hjem. Den kan jeg desverre ikke anbefale. Jeg vil ikke si jeg er veldig kritisk til opplesere i lydbøker, men hvis jeg først henger meg opp i noe så kan det bli en svært irriterende affære. Erich Kruse Nielsen som leser her er desverre et godt eksempel på det. Han har et tonefall når han leser som gjør at nesten hver eneste setning høres ut som et spørsmål. Jeg prøvde å komme over det, men det lyktes ikke, så jeg hoppet av den igjen og gikk tilbake til å lese selv. Det har jeg ikke angret på.

Jeg har hørt flere si at de hadde litt problemer med å komme inn i historien, og at den første delen av boka føles litt tung. Jeg mener å huske jeg også hadde det litt sånn under første lesning, men denne gangen var det ikke et problem. Dette kommer nok av flere ting. For det første var Odinsbarn en av de første bøkene jeg leste når jeg kom ordentlig igang med lesningen igjen tidlig i år. Nå er jeg godt igang og leser både fortere og mer avslappet. Det andre er at jeg nå gikk in i en verden jeg allerede kjente til. I fantasy må jo forfatteren bruke endel tid på å få oss til å forstå verdenen der historien er satt. Det synes jeg Pettersen her gjør veldig bra. Man lærer det man trenger gjennom historiens progresjon, ikke ved oppramsing av informasjonen. Det setter jeg veldig pris på og her synes jeg ikke alle fantasyforfattere gjør en like bra jobb. Jeg liker også hvordan persongalleriet ikke er altfor stort og at vi lærer noen få å kjenne av gangen, noe som gjør at det blir lett å ta inn som leser.

I det hele tatt synes jeg det er en svært god verdensbygging her. Jeg liker at den bygger på norrøne myter, men allikevel tar helt egne veier. Den føles troverdig og jeg liker godt selve samfunnsbygningen med det herskende rådet og gudeskikkelsen Seeren. Noen vil sikkert synes magien her (evna) er litt dårlig forklart, men jeg liker egentlig godt at den hele tiden holdes noe diffus, selvom man absolutt lærer mer om den utover i de to bøkene jeg har lest. Regner med det blir enda mer om det i den siste boka som jo heter Evna.

Hovedpersonen Hirka fortjener absolutt et eget avsnitt. En ung jente på 15 år som allerede i begynnelsen av boka er litt utenfor. Hun har ingen hale, men bare et arr etter det hennes far har fortalt henne var et ulveangrep når hun var liten. Dette gjør at hun alltid har følt seg anderledes enn alle andre. Hvor rett hun har i det aner hun virkelig ikke i begynnelsen av historien. Jeg er veldig fornøyd med karakterprogresjonen til Hirka. Hun går fra en usikker ung jente til en person man ikke kan unngå å få en stor dose respekt for. Det er også flere andre spennende karakterer i denne boka som Rime An-Elderin som ikke vil annet enn å flykte fra den makten familienavnet gir han, den svært maktsyke Urd Valfarin og den godslige rebellederen Eirik. En av mine favoritter er allikevel den litt smårare steinhviskeren Hlosnian. Han har ingen stor rolle, men jeg ble glad i han allikevel.

Det er mange temaer i denne boka som drar meg inn. Utenforskapen Hirka føler resonerer godt med mine egne følelser om mitt eget liv. Siri Pettersen beskriver svært godt hvordan det er å føle seg hjemløs uansett hvor man befinner seg. Jeg liker også godt hvordan historien filosoferer rundt relgion. Jeg leser mye relgionskritikk inn i det, men det kan tildels være pga mine egne meninger siden jeg føler det blir tatt opp på en balansert måte her.

Språket er svært godt synes jeg og jeg koste meg med Einsteinreferansen(God don't play dice...) og vakre landskapsskildringer. Jeg synes også språket her er ganske voksent. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor norske forlag absolutt skal dytte all fantasy som kommer ut i ungdomsbokkategorien. Jeg vil si at denne boken er like mye en voksenbok selv om hovedkarakteren er tenåring.

Så da håper jeg at jeg har fått fram hvorfor du, hvis du ikke enda har gjort det, bør komme igang med Ravneringene så du er klar for den tredje boka når den kommer senere i høst.

Nå gleder jeg meg til å lese Råta på nytt, og enda mer til Evna kommer i postkassa forhåpentligvis om ikke altfor lenge.


1 kommentar:

  1. Jeg også har lest de to første bøkene og likte dem mye bedre enn forventet:)

    SvarSlett