Det er litt vanskelig for meg å være kritisk til denne boka. Den første boka i Ravneringene, Odinsbarn kom inn i livet mitt akkurat når min kjærlighet til bøker ble vekket til live igjen etter hardt arbeid. Jeg hadde i flere år lest ganske lite og slet veldig med å leve meg inn i bøkene og bestemte meg bare for å sette meg ned å lese hver eneste dag fram til det virket. Det tok noen uker, men det gjorde susen og Odinsbarn var en av de første bøkene jeg kom meg skikkelig inn i. I tillegg var dette en av de bøkene som fikk meg til å tro på fantasysjangeren igjen. Jeg trodde lenge at Tolkien og Rowling var de to "eneste" virkelig gode i denne sjangeren etter å ha lest for mange dårlige etterligninger under 90-tallet.
Så jeg har ikke engang tenkt til å prøve å være kritisk her så dette bør nok heller leses som en hyllest enn en anmeldelse.
For hvordan skal man egentlig klare å være kritisk til en forfatter som får meg til å begynne å grine som et barn allerede i dedikasjonen:
Her er baksideteksten på boken:
Tenk deg å være et ikon for et fryktet folk. Symbolet som samler dem rundt hat og hevntørst. Som datter av en likfødt hærfører i eksil, er din skjebne å markere begynnelsen på slutten.
Hirka forbereder seg på å møte det rådende huset i en kald, hierarkisk verden der forakten for svakhet regjerer. Motvillig aksepterer hun sin skjebne, i håp om å holde Rime i live og Ymslanda trygt. Men de likfødtes tørst etter Evna er altoppslukende, og Hirka innser at krigen hun ville stanse, er uunngåelig. En innsikt som snart vil utfordre alt hun har trodd på og kjempet for. Evna er den tredje og siste boka i den kritikerroste fantasyserien Ravneringene. En spektakulær finale som utforsker røtter, makt og hovmod.
Her blir vi tatt med inn i den tredje verdenen på tre bøker, og allikevel så føles verdenen veldig godt bygget. Umpiri, eller de blindes verden er kald på de fleste måter. Svakhet blir foraktet, og styrke både fysisk og psykisk blir dyrket. Jeg føler virkelig Hirkas kamp med å prøve å tilpasse seg denne verdenen og finne sin plass i den uten å miste seg selv og sin egen mennesklighet. Forfatteren fortsetter også i denne boken sin gode jobb med å lære oss verdenen å kjenne igjennom historien. Her er det ingen fotnoter eller oppramsing av informasjon som tar deg ut av historien.
Jeg synes også denne verdenen fører med seg noen av de mest interessante bikarakterene hjennom hele serien. Skerri, den mektige kvinnelige umpirikrigeren som på mange måter speiler Hirka og den hun føler hun må bli i denne verdenen er den ene. Den svært miskapte umipriseeren er den andre. Hvis Siri tar en amerikansk vri og skriver noen novelletter om disse karakterene er ikke det meg imot!
Det aller beste med denne serien er og blir derimot karakterbyggingen av Hirka. Hennes utvikling fra begynnelsen til slutten er opprivende, sterk og oppløftende på samme tid. Samtidig gir hun aldri slipp på den hun er innerst inne og jeg har blitt svært glad i henne og det er vondt å tenke at man mest sannsynlig aldri vil lese mer nytt om henne selv om jeg nok vil gjenbesøke henne gjennom disse bøkene flere ganger.
Historien her synes jeg ikke jeg kan skrive for mye om uten å spoile noe, men den er svært sterk og det skjer ting som tar meg med på skikkelige påkjenninger i meg selv. Jeg var både redd, glad, lei meg og oppspilt under leseopplevelsen. Her er det krig, kjærlighet, magi og sorg og Siri klarer å gi alt dette en frisk følelse.
I denne serien må jeg også trekke fram omslagene. De er laget av Pettersen selv og de er i mine øyne helt rå! Jeg har en plan som inneholder disse og noe ledig hud, men det kommer jeg tilbake med når lommeboka lar meg få nytt blekk.
Så i det hele tatt er dette en veldig sterk avslutning på en serie jeg har blitt veldig glad i. Siri har heldigvis lovet at hun skal skrive flere bøker noe jeg og helt sikkert mange andre er veldig glade for!
Boka var et forhåndseksemplar fra forlaget
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar