mandag 21. september 2015

Råta (Ravneringene#2) av Siri Pettersen

Det går treigt med lesinga hos meg om dagen, men jeg har iallefall fortsatt på gjenlesningen av Ravneringene for å gjøre meg klar til den siste boka Evna. Nå har jeg faktisk kommet meg igjennom den alt også, men skriveriene om den må vente til litt nærmere utgivelsesdatoen. Så nå skal jeg ta for meg Råta. Har du ikke lest Odinsbarn enda så bør du kanskje slutte å lese her da det blir vanskelig å skrive om Råta uten å spoile den første boka iallefall i en liten grad.

Her er hva baksideteksten kan fortelle om boka:

"Tenk deg å være jaget i en ukjent verden. Uten identitet. Uten familie. Uten penger. Alt du har er en menneskejeger, en likfødt, og en grim, gryende visshet om hvem du er.
Hirka er strandet i en døende verden, dratt mellom menneskejegere, likfødte og lengselen etter Rime, vennen hun ville gitt alt for å se igjen. I vår urbane virkelighet er hun fritt vilt. Men kampen for å overleve blekner mot det som kommer, når hun innser hvem hun er. Kilden til råta har tørstet etter frihet i tusen år. En frihet bare Hirka kan gi.

Dette er oppfølgeren til den kritikerroste fantasysuksessen Odinsbarn. I Råta møter vi grådighet, dødsfrykt og hevn. det er den andre av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene."


Jeg er veldig glad jeg leste denne om igjen. For det første koste jeg meg veldig med gjenlesningen og for det andre så var det veldig mye som hadde gått i glemmeboken. Boka hadde flere lag og var mer kompleks enn jeg husket fra første lesningen. Dette vil jeg vel si kanskje er den største forskjellen mellom denne og første boken i trilogien. I Odinsbarn var ting mer svart/hvitt. Karakterene virket litt enklere og delt inn i onde eller gode. Her har alt mer gråtoner.

Vi kastes rett inn i spenningen i denne boka. Og her er det ikke sverd og hesteridning, men skytevåpen og t-baner. Pettersen har tatt et spennede og litt risikabelt valg her og dyttet oss inn i urban fantasy da det meste av handlingen i denne boka foregår i vår egen verden. Jeg husker jeg var veldig usikker på hva jeg syntes om det i begynnelsen, men her funker det faktisk veldig godt. Gjennom Hirka får vi muligheten til å se vår verden utenifra på en svært bra måte. Via hennes øyne ser vi hvor mye som vi kunne og burde ha gjort anderledes. Her er det temaer om miljøvern og hvor langt vekk fra vår natur vi mennesker lever.

Der Odinsbarn er bygd på et slags norrønt bakteppe som forfatteren bruker akkurat som hun selv vil er det her vampyrmytene som får gjennomgå. Jeg synes Siri Pettersen tar seg av dette på en veldig spennede og uortodoks måte som virkelig er en styrke. Å bygge noe helt nytt av noe gammelt og ganske oppbrukt er bra gjort.

Det er virkelig spennede å fortsette å følge hovedpersonen Hirkas utvikling som person i disse bøkene. Hun er virkelig en sterk karakter som jeg kjenner jeg liker bedre og bedre utover i bøkene, mye fordi hun ikke på noen måte er en tydelig god og sterk helt, men en karakter med både stor svakhet og stor styrke. Det er flere andre svært gode karakterer i denne boka som de to brødrene Naiell og Graal. Andre karakterer kunne jeg godt tenkt meg å bli enda bedre kjent med som Stefan.

Så spørsmålet er jo egentlig om Pettersen her klarer å følge opp den fantastiske debuten Odinsbarn. Den andre boken i trilogier er jo ofte i mine øyne den svakeste da den jo egentlig ikke har muligheten til å lage hverken en start eller slutt. Det hullet klarer Siri seg godt unna her. Boken har en god spenningskurve og fungerer godt som en bok i seg selv, men selvfølgelig med en god cliffhanger på slutten som gjør at man virkelig gleder seg til neste bok.

Så har du ikke lest denne enda så gjør det nå så du får iallefall noen uker i spenning før Evna slippes i oktober.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar