Harry Potter and the Philosophers Stone (Illustrated edition) av J.K. Rowling

Det kommer jo nye utgaver av Harry Potter bøkene hele tiden uten at jeg føler noe behov for å bytte ut mine gamle, men når jeg så denne her så var den nødt til å få bli med hjem. Det er jo ikke sånn at jeg ikke har både lest og hørt denne boken maaange ganger tidligere så kunne noen illustrasjoner gi meg noe nytt?

Jeg må nesten begynne med å si at dette er en av mine absolutte favorittserier, og at dette mest sannsynlig er den beste debutboken jeg har lest. En mer fantastisk opplevelse enn det å bli tatt med inn i J.K. Rowlings verden kan jeg nesten ikke tenke meg, og disse bøkene blir hørt som lydbok med fantastiske Stephen Fry flere ganger i året og filmene er også sett mange ganger her hjemme.

Når man "kjenner" en verden så godt så kan selvfølgelig en illustrert utgave være en litt skummel ting. Man har jo sine egne bilder fra før da kan det fort bli kræsj. Her synes jeg ikke det var noe problem. Bildene har virkelig den rette koselige følelsen i seg og selvom "mine" bilder ikke alltid er like Jim Kay sine så liker jeg hans versjoner veldig godt. Han har etter hva jeg har forstått ikke sett noen av filmene og skal ha tatt illustrasjonene bare fra teksten og sitt eget hode, men jeg synes mye her allikevel passer godt med filmene.

Noe av det jeg likte best med denne utgaven er det at illustrasjonene ikke bare er på en side her og der, men at de aller fleste sider har noe på seg. I det minste så er sidene trykt med "vannmerker" og lignende noe som fører til en virkelig gjennomarbeidet følelse.

Så for meg så ga denne utgivelsen en veldig god og litt ny opplevelse av en historie jeg kjenner godt og er svært glad i. Jeg har forstått at Jim Kay har stillt seg fullt tilgjengelig i syv år for å illustrere alle Harry Potter bøkene og jeg vil uten tvil kjøpe de alle sammen. Da har jeg jo også en god unnskyldning for å lese igjennom hele serienen gang i året i mange år fremover.

Rettsnotater 22.julirettsaken. Oslo tinghus 2012 av Kristopher Schau

Jeg husker godt da jeg hørte at Schau skulle skrive fra 22.julirettsaken for Morgenbladet. Jeg tror tilogmed jeg leste den første saken, men da var det for nært og jeg orket ikke å lese mer. Jeg husker godt jeg håpet at det skulle komme ut i bokform så jeg kunne lese alt seinere. Så gikk det i glemmeboka noen år før jeg ble minnet på det i Kristopher Schau og Kyrre Holm Tønne Johannesens fantastiske podcast Krisemøte og lånte den på biblioteket.

Jeg må si jeg aldri har lest en bok som dette. Den er lettlest og på bare rett over 100sider, men det er en følelsesmessig påkjenning jeg unner alle. Schau skriver på en så ærlig, direkte og hjerteskjærende enkel måte at jeg både gråt, skammet meg og humret litt i løpet av de to timene det tok å lese den korte tekstsamlingen.

Sjelden har en bok fått meg til å tenke så mye. Schau er en mye mer sammensatt type enn mange kanskje tenker seg etter å ha sett han på Team Antonsen og jeg skal absolutt lese alt han fyren har å komme med i all fremtid. Jeg elsker også det "simple coveret" på boken. Det viser for meg en helt utrolig respekt for alvoret mellom permene. 

Jeg kunne sikkert skrevet mye mer om denne boka. Jeg satt meg ned akkurat nå for å prøve å finne et godt sitat som et eksempel på hvor rått og bra det her er, men tårene kom tilbake og jeg orker ikke. Boka fortjener uansett din fulle oppmerksomhet i 108 sider. Skal du lese en bok i år så les denne her i tilegg, det har du tid til!

Forlag:   No comprendo press

Sjanger:   Dokumentar

Sidetall:   108s.

Orginalspråk:  Norsk

Kilde:   Lånt på biblioteket

Oppsummering av November og mine tanker om bokblogging

Dette har vært en svært dårlig måned både med blogging og lesing. Tre bøker er vel det laveste antallet bøker jeg har lest på en måned i år. I tillegg har jeg bare skrevet en post på bloggen. 

De tre bøkene jeg leste i november var:

Hvem drepte Birgitte Tengs av Bjørn Olav Jahr
Luridiumstyven av Bobbie Peers
Harry Potter and the Philosophers Stone illustrated edition av J.K. Rowling med illustrasjoner av Jim Kay

Av disse har jeg hitil bare skrevet om  Hvem drepte Birgitte Tengs som du kan lese her

Jeg vil absolutt skrive om de to andre også så det kommer etterhvert.

Den andre tingen jeg tenkte jeg ville skrive om her er alle diskusjonene som har vært om oss bokbloggere og hvor stort problem for litteraturkritikken vi visstnok er. Så vidt jeg har forstått så er dette en diskusjon som har gått lenge, men som denn gangen ble vekket til live av vg-saken om at noen forlag kjøper seg omtale på blogger.

Først å fremst så vil jeg nevne at det ikke har kommet fram et eneste eksempel på at en bokblogger har blitt betalt for å skrive om en bok. Det det var snakk om her er diverse kjendis/rosa/bake-bloggere som plutselig skriver om en bok etter å ha blitt godt betalt for det. Jeg tviler sterkt på at noen norske bokblogger har mange nok lesere at vi kan drømme om å bade i forlagstusenlapper med det første.

Den andre tingen jeg har sett vi bli kritisert for er det at vi bloggere ikke er seriøse bokanmeldere. Vi er ukritiske bokelskere som bare skriver positivt om bøkene til forfattere vi møtes og drikker vin med så vidt jeg kan forstå. Det er visstnok også et problem at vi ikke er utdannede nok eller i det minste at utdannelsen vår ikke kommer tydelig nok fram på bloggene.

Da kan jo jeg i det minste stå fram her da. Jeg er en dårlig utdannet trygda som ikke på noen måte skal sees på som like seriøs som en masterutdannet litteraturkritiker i Morgenbladet. Jeg har ingen kvalifikasjon som bokanmelder, men jeg trodde det liksom var litt av poenget med blogging?

Når jeg går inn på en blogg regner jeg med å lese noe skrevet av en person som skriver om interessen sin fordi hen liker å dele de med andre. Blogg er i mine øyne en slags moderne utgaven av papirfanzinene som var vanlige før. Altså små enkle blader laget av fans for andre fans.

Jeg kan kanskje ikke skrive dypt om litterær substans i en bok, men jeg kan dele min subjektive mening om hvilken leseglede en bok ga meg. Hva jeg som uutdannet sitter igjen med av følelser. For mange er dette helt sikkert helt uinteressant, og det er jo helt fint. Det er helt frivillig å lese. Jeg henger ikke akkurat opp reklame for bloggen min på reklametavler i byen eller prøver å selge deg abonnement på i storgata.

Nå er det selvfølgelig mulig jeg har gått i fella ved å skrive dette her. Visstnok er visst vi bokbloggere en svært tynnhudet gjeng som sutrer med engang vi kritiseres, men bare fordi noen velger å bruke slike dårlige hersketeknikker i en debatt så ser jeg egentlig ingen grunn til å holde kjeft.

Så det var månedens lille utblåsning. Håper på å komme ut med flere ukvalifiserte, subjektive og ubetalte blogginnlegg i desember og at det er noen som har glede av dem. Hvis ikke? Les gjerne noe annet... En bok for eksempel ;)

Hvem drepte Birgitte Tengs? av Bjørn Olav Jahr

Jeg ble nyskjerrig på denne boken etter Gyldendals #Forfatternekommer arrangement på litteraturhuset i Bergen der forfatteren ble bokbadet. Jeg sendte Gyldendal en mail og etter få dager lå det et leseeksemplar i postkassen. Det jeg fikk var en skremmende historie på flere måter, men kanskje mest av alt som et bilde på norsk rettsvesen.

(bilde fra goodreads)

Fra baksiden av boken:

 Natt til lørdag 6. mai 1995 ble 17 år gamle Birgitte Tengs drept, bare 500 meter hjemmefra. Den unge Karmøy-jenta ble seksuelt misbrukt og utsatt for brutal vold.

21 måneder etter drapet arresterte politiet Birgittes jevngamle fetter for drapet. Etter tre uker i isolasjon tilsto han et drap han ikke husket å ha begått. Senere trakk han tilståelsen tilbake. Fetteren ble frifunnet i Gulating lagmannsrett, men samtidig dømt til å betale Birgittes foreldre erstatning. Tilbake sto lokalbefolkningen med ett spørsmål: hvis ikke fetteren hadde drept Birgitte, hvem hadde da gjort det?

Birgitte Tengs-saken er en av norgeshistoriens mest omtale drapssaker. I Hvem drepte Birgitte Tengs? tegner den prisbelønte journalisten Bjørn Olav Jahr et levende portrett av et splittet lokalsamfunn, familier i oppløsning og en politietterforskning ute av kontroll. Og ikke minst presenterer han et realistisk scenario for hva som faktisk fant sted på Karmøy den skjebnesvangre vårnatten.

Det ble visst endel true crime på meg i høst, og det er ikke meg imot når kvaliteten er så høy som dette. Bjørn Olav Jahr gir en svært grundig og troverdig gjennomgang av saken og det er fotnoter nok for de som vil sjekke kildene hans. Grundigheten er jo for det meste en svært bra ting selvom jeg personlig synes det var svært ubehagelig å lese om selve drapshandlingen. Den er beskrevet akkurat like grundig og klinisk som de andre fakta, men det kunne vel neppe vært gjort på en annen måte. Det skal jo ikke være en behagelig opplevelse å lese om et slikt unødvendig tap av ungt liv.

Størstedelen av historien går jo egentlig på fetterens historie og hvordan han ble mistenkt og siktet i en sak der ingen beviser peker på han og der han har et ganske så troverdig alibi. Og det er her dette virkelig blir en skremmende bok. Det er en historie om et politi og rettsvesen sammen bestemmer seg for å dømme en ung mann for drap og ser bort fra alle ting i saken som peker mot andre gjerningsmenn. De fleste av de involverte her er jo fortsatt også ansatt i rettsvesenet og står på sitt den dag i dag. De mener fortsatt at de har funnet den skyldige. Jeg skal vel ikke påstå at jeg er av de som stoler mest på politi og  påtalemyndighet, men etter denne boken så er det iallefall sikkert at jeg aldri kommer til å uttale meg i et politiavhør.

Som tittelen antyder går Jahr også inn på andre mulige drapsmenn som politiet av uforståelige grunner har valgt bort å følge opp i etterforskningen. Her er det flere ting som virkelig får en til å sperre opp øynene og jeg håper virkelig at Jahr får det som han vil og at denne boken kan være det som får politiet til å ta opp etterforkningen så alle i Tengsfamilien kan få en skikkelig avslutning på denne saken en gang for alle.

Så selvom denne boken absolutt er en ubehagelig leseopplevelse så vil jeg anbefale den til alle. Den får deg til å tenke nye tanker om mye og mangt og kanskje særlig om hvor farlig det å dømme noen uten sterke beviser faktisk er. Dette tror jeg man trygt kan ta med seg inn i sitt eget liv også langt fra rettsaler og avhørsrom.

Forlag: Gyldendal Litteratur

Sjanger: True Crime

Sidetall: 399

Orginalspråk: Norsk

Kilde: Leseeksemplar far forlaget

Oppsummering av oktober og litt annet

Ser ut som om alle driver med oppsummering av oktober om dagen så jeg tenkte jeg skulle slenge meg på uten at jeg lover at det blir en fast greie(se hvor bra det gikk med favoritt på fredag-spalten min).

Så jeg kom meg igjennom åtte bøker i oktober, noe jeg vel er greit fornøyd med:

- Med hatet som drivkraft av Patrik Asplund
- På talefot med hunden av Turid Rugaas
- Tidsrosen av Ørjan Karlsson
- Drabant av Øyvind Holen og Mikael Noguchi
- Rekviem av Øystein Wiik
- Når livet er kjipt- En håndbok for unge folk av Oda Rygh
- Dødsarkiv. Mayhem 1984-1994 av Jørn Stubberud
- Badboy av Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes

Av disse så klarte jeg å skrive om seks av dem noe jeg er veldig fornøyd med. I tillegg skrev jeg om Evna av Siri Pettersen som jeg egentlig leste i september, men som jeg måtte vente på utgivelsen for å publisere om.

I tillegg har bloggen min nå kommet opp på over 2000 sidevisnnger og det er jo gøy. Jeg har vært på to bokarrangementer noe jeg aldri har gjort før. Leseksemplarene har begynt å strømme inn noe jeg synes er topp så jeg må takke Gyldendal, Kagge og Fair forlag for.

Så jeg må vel si den bloggegreia bare blir morsommere og morsommere og at jeg føler jeg har blitt bedre til det siden jeg begynte i begynnelsen av juli.

Ting jeg ønsker meg for fremtiden:

- Rekke å lese og skrive om enda flere bøker.
- Klare å få ned boksamlingen i en størrelse som gjør at den får plass i                   bokhyllene eventuelt klare å få pressa inn flere bokhyller på det lille loftet mitt. Jeg tror nok at det eventuelle er mer sannsynlig enn det første.
- Klare å lese flere bøker i måneden enn jeg får i posten/kjøper/låner sånn at TBR-lista minker litt.
- Flere lesere og veldig gjerne flere kommentarer!
- Lese ferdig alle de bøkene jeg har på currently reading lista mi på goodreads og i det minste komme litt videre i Dante's Divine Comedy som har ligget påbegynt, men uelsket i flere måneder...

Akkurat nå driver jeg å leser den fantastisk illustrerte nye utgaven av Harry Potter and the Philosophers Stone, Mysterier av Hamsun og Hvem drepte Birgitte Tengs av Bjørn Olav Jahr.

Andre bøker jeg gleder meg til å lese i november er:

- India av Joar Hoel Larsen
- Den tomme plassen i vitrineskapet av Ingar Sletten Kolloen
- Blodets Galskap av Elisabeth Øvreberg
- Et hardt slag av Jan Mehlum

Det var vel det tenker jeg. Håper noen hadde glede av det :)

God lesenovember!

Badboy av Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes

Det er litt av en bokhøst i år med mye spennende å lese. Nå når jeg jobber i bokhandel får jeg jo også med meg alt som kommer noe som kan kalles en "mixed blessing". Leselista som er lang nok fra før blir jo ikke kortere akkurat! Da er det deilig med bøker som drar deg inn så du blir sittende å lese helt til boka er slutt!

 

Forlag: Kagge forlag

Sjanger: Dokumentar

Sidetall: 287 sider

Orginalspråk: Norsk

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget

Baksidetekst:

Trond Einar Frednes ble i politikretser ansett som en av Norges farligste menn. Han startet sin kriminelle løpebane tidlig på 90-tallet samtidig med at Jørn Lier Horst begynte som ung politimann. De to har fulgt hverandre gjennom mange år - på hver sin side av loven. Frednes kontaktet Horst. Han hadde bestemt seg for å fortelle hele sin historie -ærlig og usminket. I boka tas leseren med på innsiden av landets tyngste kriminelle miljøer. Frednes forteller om møter med pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul. Gjennom store deler av livet har han levd av å spre frykt og smerte. I selvransakelsens lys leter han nå etter svar: Hvor gikk det galt? Hvordan ble han en BADBOY? Hvorfor var det så vanskelig å velge kjærligheten da den ønsket å komme ham i møte? Og hva kan andre lære av hans historie? 

En rystende fortelling fra en rå og brutal virkelighet som langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser.

Som jeg har nevnt tidligere så er jeg en sucker for bøker som dette. Bøker som tar deg inn i liv og miljøer som de fleste av oss heldigvis aldri kommer særlig nært inn på. Kvaliteten i sjangeren kan derimot være ganske laber. At noen har et kjent fjes fra avisforsider og har levd et spesiellt liv er ikke det samme som at de kan fortelle sin historie på en bra måte. I tillegg kan bøkene ofte gå i fellen å glorifisere det kriminelle livet.

Denne boken holder seg godt unna disse fallgruvene synes jeg. Frednes sin historie er rystende på flere måter. Han har uten tvil vært en brutal jævel som har gjort mange mennesker utrolig vondt. Han har drept, torturert og skadet folk alvorlig for livet og han er skummelt ærlig i denne boken hvor lite det gikk inn på han den gangen. Han prøver ikke å unnskylde det han har gjort, men han kommer med sin bakgrunnshistorie som iallefall kan forklare noen av grunnene til at den lille gutten som var så redd at han tisset i sengen ble en av norges underverdens mest fryktede menn.

Uten at han går så veldig dypt inn på det så føler jeg en anger over det livet han har levd og de menneskene han har skadet. Samtidig så forstår man at det å lære seg å føle for andre igjen ikke er det letteste man kan lære seg, og her er jeg ikke sikker på at han er i mål. Det er noe distansert over han når han skriver om dette.

Samtidig så gir han på ingen måte en lyst bilde av det kriminelle livet. Ja vel så er det fine biler, flotte damer og mye fester. Som leser får man allikevel aldri følelsen av at det er verdt det. Frednes mister alt det han egentlig vil ha fordi han ikke klarer å streite seg opp.

For som en rød tråd i boken ligger kjærlighetshistorien mellom Trond Einar og "Hun". "Hun" er en av de store grunnene til at Frednes vil forandre livet sitt. "Hun" er også den som alltid har vært der, og som man får følelsen av at alltid har sett en annen side av Trond Einar, og som alltid har vært den som kan få fram den siden i han helt fra de møttes for første gang i tidlig ungdomstid. Dette grepet fungerer også veldig bra synes jeg, og man ender opp med å ønske at de to skal få det til samtidig som "hun" blir den vi virkelig får medfølelse med når Frednes driter seg ut igjen.

Boken er veldig lettlest og drivende skrevet. Kapittelene er korte og jeg leste den ut på en kveld. Jeg regner med at dette er mye Jørn Lier Horst sin fortjeneste. Det føles ofte litt som å lese en spennende krimbok. Innimellom får vi også korte kapitteler fra Horst sin side. Det er interessant å se den kriminelle fra politimannen Horsts side, men særlig fasinerende er det å se hvordan forholdet mellom dem forandres fra det første møtet der Frednes gir politimannen de første sidene av historien sin og til slutten. Begge to har nok forandret seg endel gjennom denne reisen.

Det var til tider vondt å lese denne boken. Mye av de tingene Frednes har gjort seg skyldig til er så grusomt at det er vanskelig å se for seg. Jeg er glad jeg ikke er en av de som skal prøve å unnskylde han for jeg vet ikke om jeg hadde vært et stort nok menneske til å få det til. Samtidig forstår jeg jo at han på en eller annen måte må klare å unnskylde seg selv for å klare å gå videre og leve et bedre liv. At han idag bruker tid på å reise rundt på skoler for å fortelle sin historie og holde ungdommer vekk fra an kriminell løpebane er jo også formildende.

Så jeg vil absolutt anbefale deg å lese denne boken. Det kan være greit å dykke ned i mørket en gang imellom om ikke annet enn for å huske hvor lykkelig man skal være fordi man valgte anderledes.

 Goodreadsstjerner: 4 av 5

Dødsarkiv. Mayhem 1984-1994 av Jørn Stubberud, Svein Strømmen og Christian Belgaux

Jeg tror jeg har lest de fleste bøkene som har kommet ut om norsk svartmetall, men jeg har liksom ikke blitt særlig imponert. Lords of Chaos er mest en tabloid fremstilling, Innfødte skrik føltes veldig forvirret mens Evolution of the Cult var bra, men noe tørr. Skal noe bli bra må man gjørra det sjøl må Jørn Stubberud ha tenkt, og som sagt så gjort!

Her er hva forlaget sier om boken:

"Dødsarkiv" er en fotodokumentarbok som gir et eksepsjonelt innblikk i hvordan en liten subkultur grunnlagt i Follo i 1984 utviklet seg til å bli en av Norges største eksportvarer.

Selve opprinnelsen til Black metal har utspring i bandet Mayhem - bandet til den avdøde Øystein Aarseth som ble drept av Varg Vikernes i 1993. I årenes løp har Black metal-miljøet eksplodert internasjonalt. Men Mayhem er og forblir scenens viktigste band. De spiller over hele verden og har en ekstremt stor tilhengerskare.

"Dødsarkiv" inneholder fotografier som aldri er blitt offentligjort. De er en dokumentasjon på en helt unik side ved norsk kultur og gir oss en enestående tilgang til Mayhems historie og Black metalens røtter.

Jørn Stubberud er en av bandets grunnleggere og bassist i Mayhem. Svein Strømmen er en av landets fremste musikkjournalister og bidrar fast til Klassekampens musikkmagasin samt ENO og Natt;Dag. Christian Belgaux har jobbet som frilansfotograf siden 2008. Han har siden 2012 vært fotoredaktør i Natt;Dag.

Sammen med journalisten Strømmen og fotoredaktør Belgaux har Stubberud gjort en kjempejobb med å plukke ut bilder fra Jørns (som jeg har forstått svært rikholdige bildearkiv) som virkelig forteller en historie, og i tillegg skrevet en ganske nøktern, men god gjennomgang av bandets ti første år. Jeg liker hvordan den relativt sparsommelige teksten ikke overskygger bildene, men nesten mest ligger der som et bakteppe for å la oss forstå dem bedre.

Det jeg likte best med denne boken var den fullstendige mangelen på tabloide framstillinger eller tøffingattitude. Man skjønner ganske fort at dette er den egentlig vanlige historien om en vennegjeng som vil starte ett band og få til noe nytt. Ikke noe ukjent der altså, men det er nettopp dette som gjør de tragiske historiene som henger ved bandet desto sterkere. Jørns fremstilling av Pelles begravelse er virkelig hjerteskjærende i all sin enkelhet og mordet på Øysteins totale unødvendighet blir veldig tydelig.

Det jeg ser på bildene her er jo så fjernt fra den fremstillingen som ble gitt i avisene på nittitallet når jeg nileste alt jeg kom over om kirkebrann og djeveldyrkelse. Bildene menneskeligjør historien på en veldig sterk måte.

Selvfølgelig kan ikke dette bli den ultimate boka om norsk black metal siden miljøet selvfølgelig var mye større enn ett band på østlandet, men hittill har det i mine øyne ikke blitt gitt ut noe som er nærmere enn dette. Har du en flik av innteresse av metal eller bare bandbiografier i seg selv vil jeg virkelig anbefale å ta noem timer med å dukke inn i bildene i denne boka her!