Hvem drepte Birgitte Tengs? av Bjørn Olav Jahr

Jeg ble nyskjerrig på denne boken etter Gyldendals #Forfatternekommer arrangement på litteraturhuset i Bergen der forfatteren ble bokbadet. Jeg sendte Gyldendal en mail og etter få dager lå det et leseeksemplar i postkassen. Det jeg fikk var en skremmende historie på flere måter, men kanskje mest av alt som et bilde på norsk rettsvesen.

(bilde fra goodreads)

Fra baksiden av boken:

 Natt til lørdag 6. mai 1995 ble 17 år gamle Birgitte Tengs drept, bare 500 meter hjemmefra. Den unge Karmøy-jenta ble seksuelt misbrukt og utsatt for brutal vold.

21 måneder etter drapet arresterte politiet Birgittes jevngamle fetter for drapet. Etter tre uker i isolasjon tilsto han et drap han ikke husket å ha begått. Senere trakk han tilståelsen tilbake. Fetteren ble frifunnet i Gulating lagmannsrett, men samtidig dømt til å betale Birgittes foreldre erstatning. Tilbake sto lokalbefolkningen med ett spørsmål: hvis ikke fetteren hadde drept Birgitte, hvem hadde da gjort det?

Birgitte Tengs-saken er en av norgeshistoriens mest omtale drapssaker. I Hvem drepte Birgitte Tengs? tegner den prisbelønte journalisten Bjørn Olav Jahr et levende portrett av et splittet lokalsamfunn, familier i oppløsning og en politietterforskning ute av kontroll. Og ikke minst presenterer han et realistisk scenario for hva som faktisk fant sted på Karmøy den skjebnesvangre vårnatten.

Det ble visst endel true crime på meg i høst, og det er ikke meg imot når kvaliteten er så høy som dette. Bjørn Olav Jahr gir en svært grundig og troverdig gjennomgang av saken og det er fotnoter nok for de som vil sjekke kildene hans. Grundigheten er jo for det meste en svært bra ting selvom jeg personlig synes det var svært ubehagelig å lese om selve drapshandlingen. Den er beskrevet akkurat like grundig og klinisk som de andre fakta, men det kunne vel neppe vært gjort på en annen måte. Det skal jo ikke være en behagelig opplevelse å lese om et slikt unødvendig tap av ungt liv.

Størstedelen av historien går jo egentlig på fetterens historie og hvordan han ble mistenkt og siktet i en sak der ingen beviser peker på han og der han har et ganske så troverdig alibi. Og det er her dette virkelig blir en skremmende bok. Det er en historie om et politi og rettsvesen sammen bestemmer seg for å dømme en ung mann for drap og ser bort fra alle ting i saken som peker mot andre gjerningsmenn. De fleste av de involverte her er jo fortsatt også ansatt i rettsvesenet og står på sitt den dag i dag. De mener fortsatt at de har funnet den skyldige. Jeg skal vel ikke påstå at jeg er av de som stoler mest på politi og  påtalemyndighet, men etter denne boken så er det iallefall sikkert at jeg aldri kommer til å uttale meg i et politiavhør.

Som tittelen antyder går Jahr også inn på andre mulige drapsmenn som politiet av uforståelige grunner har valgt bort å følge opp i etterforskningen. Her er det flere ting som virkelig får en til å sperre opp øynene og jeg håper virkelig at Jahr får det som han vil og at denne boken kan være det som får politiet til å ta opp etterforkningen så alle i Tengsfamilien kan få en skikkelig avslutning på denne saken en gang for alle.

Så selvom denne boken absolutt er en ubehagelig leseopplevelse så vil jeg anbefale den til alle. Den får deg til å tenke nye tanker om mye og mangt og kanskje særlig om hvor farlig det å dømme noen uten sterke beviser faktisk er. Dette tror jeg man trygt kan ta med seg inn i sitt eget liv også langt fra rettsaler og avhørsrom.

Forlag: Gyldendal Litteratur

Sjanger: True Crime

Sidetall: 399

Orginalspråk: Norsk

Kilde: Leseeksemplar far forlaget

Oppsummering av oktober og litt annet

Ser ut som om alle driver med oppsummering av oktober om dagen så jeg tenkte jeg skulle slenge meg på uten at jeg lover at det blir en fast greie(se hvor bra det gikk med favoritt på fredag-spalten min).

Så jeg kom meg igjennom åtte bøker i oktober, noe jeg vel er greit fornøyd med:

- Med hatet som drivkraft av Patrik Asplund
- På talefot med hunden av Turid Rugaas
- Tidsrosen av Ørjan Karlsson
- Drabant av Øyvind Holen og Mikael Noguchi
- Rekviem av Øystein Wiik
- Når livet er kjipt- En håndbok for unge folk av Oda Rygh
- Dødsarkiv. Mayhem 1984-1994 av Jørn Stubberud
- Badboy av Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes

Av disse så klarte jeg å skrive om seks av dem noe jeg er veldig fornøyd med. I tillegg skrev jeg om Evna av Siri Pettersen som jeg egentlig leste i september, men som jeg måtte vente på utgivelsen for å publisere om.

I tillegg har bloggen min nå kommet opp på over 2000 sidevisnnger og det er jo gøy. Jeg har vært på to bokarrangementer noe jeg aldri har gjort før. Leseksemplarene har begynt å strømme inn noe jeg synes er topp så jeg må takke Gyldendal, Kagge og Fair forlag for.

Så jeg må vel si den bloggegreia bare blir morsommere og morsommere og at jeg føler jeg har blitt bedre til det siden jeg begynte i begynnelsen av juli.

Ting jeg ønsker meg for fremtiden:

- Rekke å lese og skrive om enda flere bøker.
- Klare å få ned boksamlingen i en størrelse som gjør at den får plass i                   bokhyllene eventuelt klare å få pressa inn flere bokhyller på det lille loftet mitt. Jeg tror nok at det eventuelle er mer sannsynlig enn det første.
- Klare å lese flere bøker i måneden enn jeg får i posten/kjøper/låner sånn at TBR-lista minker litt.
- Flere lesere og veldig gjerne flere kommentarer!
- Lese ferdig alle de bøkene jeg har på currently reading lista mi på goodreads og i det minste komme litt videre i Dante's Divine Comedy som har ligget påbegynt, men uelsket i flere måneder...

Akkurat nå driver jeg å leser den fantastisk illustrerte nye utgaven av Harry Potter and the Philosophers Stone, Mysterier av Hamsun og Hvem drepte Birgitte Tengs av Bjørn Olav Jahr.

Andre bøker jeg gleder meg til å lese i november er:

- India av Joar Hoel Larsen
- Den tomme plassen i vitrineskapet av Ingar Sletten Kolloen
- Blodets Galskap av Elisabeth Øvreberg
- Et hardt slag av Jan Mehlum

Det var vel det tenker jeg. Håper noen hadde glede av det :)

God lesenovember!

Badboy av Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes

Det er litt av en bokhøst i år med mye spennende å lese. Nå når jeg jobber i bokhandel får jeg jo også med meg alt som kommer noe som kan kalles en "mixed blessing". Leselista som er lang nok fra før blir jo ikke kortere akkurat! Da er det deilig med bøker som drar deg inn så du blir sittende å lese helt til boka er slutt!

 

Forlag: Kagge forlag

Sjanger: Dokumentar

Sidetall: 287 sider

Orginalspråk: Norsk

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget

Baksidetekst:

Trond Einar Frednes ble i politikretser ansett som en av Norges farligste menn. Han startet sin kriminelle løpebane tidlig på 90-tallet samtidig med at Jørn Lier Horst begynte som ung politimann. De to har fulgt hverandre gjennom mange år - på hver sin side av loven. Frednes kontaktet Horst. Han hadde bestemt seg for å fortelle hele sin historie -ærlig og usminket. I boka tas leseren med på innsiden av landets tyngste kriminelle miljøer. Frednes forteller om møter med pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul. Gjennom store deler av livet har han levd av å spre frykt og smerte. I selvransakelsens lys leter han nå etter svar: Hvor gikk det galt? Hvordan ble han en BADBOY? Hvorfor var det så vanskelig å velge kjærligheten da den ønsket å komme ham i møte? Og hva kan andre lære av hans historie? 

En rystende fortelling fra en rå og brutal virkelighet som langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser.

Som jeg har nevnt tidligere så er jeg en sucker for bøker som dette. Bøker som tar deg inn i liv og miljøer som de fleste av oss heldigvis aldri kommer særlig nært inn på. Kvaliteten i sjangeren kan derimot være ganske laber. At noen har et kjent fjes fra avisforsider og har levd et spesiellt liv er ikke det samme som at de kan fortelle sin historie på en bra måte. I tillegg kan bøkene ofte gå i fellen å glorifisere det kriminelle livet.

Denne boken holder seg godt unna disse fallgruvene synes jeg. Frednes sin historie er rystende på flere måter. Han har uten tvil vært en brutal jævel som har gjort mange mennesker utrolig vondt. Han har drept, torturert og skadet folk alvorlig for livet og han er skummelt ærlig i denne boken hvor lite det gikk inn på han den gangen. Han prøver ikke å unnskylde det han har gjort, men han kommer med sin bakgrunnshistorie som iallefall kan forklare noen av grunnene til at den lille gutten som var så redd at han tisset i sengen ble en av norges underverdens mest fryktede menn.

Uten at han går så veldig dypt inn på det så føler jeg en anger over det livet han har levd og de menneskene han har skadet. Samtidig så forstår man at det å lære seg å føle for andre igjen ikke er det letteste man kan lære seg, og her er jeg ikke sikker på at han er i mål. Det er noe distansert over han når han skriver om dette.

Samtidig så gir han på ingen måte en lyst bilde av det kriminelle livet. Ja vel så er det fine biler, flotte damer og mye fester. Som leser får man allikevel aldri følelsen av at det er verdt det. Frednes mister alt det han egentlig vil ha fordi han ikke klarer å streite seg opp.

For som en rød tråd i boken ligger kjærlighetshistorien mellom Trond Einar og "Hun". "Hun" er en av de store grunnene til at Frednes vil forandre livet sitt. "Hun" er også den som alltid har vært der, og som man får følelsen av at alltid har sett en annen side av Trond Einar, og som alltid har vært den som kan få fram den siden i han helt fra de møttes for første gang i tidlig ungdomstid. Dette grepet fungerer også veldig bra synes jeg, og man ender opp med å ønske at de to skal få det til samtidig som "hun" blir den vi virkelig får medfølelse med når Frednes driter seg ut igjen.

Boken er veldig lettlest og drivende skrevet. Kapittelene er korte og jeg leste den ut på en kveld. Jeg regner med at dette er mye Jørn Lier Horst sin fortjeneste. Det føles ofte litt som å lese en spennende krimbok. Innimellom får vi også korte kapitteler fra Horst sin side. Det er interessant å se den kriminelle fra politimannen Horsts side, men særlig fasinerende er det å se hvordan forholdet mellom dem forandres fra det første møtet der Frednes gir politimannen de første sidene av historien sin og til slutten. Begge to har nok forandret seg endel gjennom denne reisen.

Det var til tider vondt å lese denne boken. Mye av de tingene Frednes har gjort seg skyldig til er så grusomt at det er vanskelig å se for seg. Jeg er glad jeg ikke er en av de som skal prøve å unnskylde han for jeg vet ikke om jeg hadde vært et stort nok menneske til å få det til. Samtidig forstår jeg jo at han på en eller annen måte må klare å unnskylde seg selv for å klare å gå videre og leve et bedre liv. At han idag bruker tid på å reise rundt på skoler for å fortelle sin historie og holde ungdommer vekk fra an kriminell løpebane er jo også formildende.

Så jeg vil absolutt anbefale deg å lese denne boken. Det kan være greit å dykke ned i mørket en gang imellom om ikke annet enn for å huske hvor lykkelig man skal være fordi man valgte anderledes.

 Goodreadsstjerner: 4 av 5

Dødsarkiv. Mayhem 1984-1994 av Jørn Stubberud, Svein Strømmen og Christian Belgaux

Jeg tror jeg har lest de fleste bøkene som har kommet ut om norsk svartmetall, men jeg har liksom ikke blitt særlig imponert. Lords of Chaos er mest en tabloid fremstilling, Innfødte skrik føltes veldig forvirret mens Evolution of the Cult var bra, men noe tørr. Skal noe bli bra må man gjørra det sjøl må Jørn Stubberud ha tenkt, og som sagt så gjort!

Her er hva forlaget sier om boken:

"Dødsarkiv" er en fotodokumentarbok som gir et eksepsjonelt innblikk i hvordan en liten subkultur grunnlagt i Follo i 1984 utviklet seg til å bli en av Norges største eksportvarer.

Selve opprinnelsen til Black metal har utspring i bandet Mayhem - bandet til den avdøde Øystein Aarseth som ble drept av Varg Vikernes i 1993. I årenes løp har Black metal-miljøet eksplodert internasjonalt. Men Mayhem er og forblir scenens viktigste band. De spiller over hele verden og har en ekstremt stor tilhengerskare.

"Dødsarkiv" inneholder fotografier som aldri er blitt offentligjort. De er en dokumentasjon på en helt unik side ved norsk kultur og gir oss en enestående tilgang til Mayhems historie og Black metalens røtter.

Jørn Stubberud er en av bandets grunnleggere og bassist i Mayhem. Svein Strømmen er en av landets fremste musikkjournalister og bidrar fast til Klassekampens musikkmagasin samt ENO og Natt;Dag. Christian Belgaux har jobbet som frilansfotograf siden 2008. Han har siden 2012 vært fotoredaktør i Natt;Dag.

Sammen med journalisten Strømmen og fotoredaktør Belgaux har Stubberud gjort en kjempejobb med å plukke ut bilder fra Jørns (som jeg har forstått svært rikholdige bildearkiv) som virkelig forteller en historie, og i tillegg skrevet en ganske nøktern, men god gjennomgang av bandets ti første år. Jeg liker hvordan den relativt sparsommelige teksten ikke overskygger bildene, men nesten mest ligger der som et bakteppe for å la oss forstå dem bedre.

Det jeg likte best med denne boken var den fullstendige mangelen på tabloide framstillinger eller tøffingattitude. Man skjønner ganske fort at dette er den egentlig vanlige historien om en vennegjeng som vil starte ett band og få til noe nytt. Ikke noe ukjent der altså, men det er nettopp dette som gjør de tragiske historiene som henger ved bandet desto sterkere. Jørns fremstilling av Pelles begravelse er virkelig hjerteskjærende i all sin enkelhet og mordet på Øysteins totale unødvendighet blir veldig tydelig.

Det jeg ser på bildene her er jo så fjernt fra den fremstillingen som ble gitt i avisene på nittitallet når jeg nileste alt jeg kom over om kirkebrann og djeveldyrkelse. Bildene menneskeligjør historien på en veldig sterk måte.

Selvfølgelig kan ikke dette bli den ultimate boka om norsk black metal siden miljøet selvfølgelig var mye større enn ett band på østlandet, men hittill har det i mine øyne ikke blitt gitt ut noe som er nærmere enn dette. Har du en flik av innteresse av metal eller bare bandbiografier i seg selv vil jeg virkelig anbefale å ta noem timer med å dukke inn i bildene i denne boka her!

Når livet er kjipt- en håndbok for unge folk av Oda Rygh

Jeg er skuffende nok svært klar over at jeg nok ikke hører hjemme i målgruppen til denne boken lengre, men jeg leste om den og ble nyskjerrig da temaet står meg nært så jeg lånte den med meg fra biblioteket.

Her er baksideteksten:

 Livet er fullt av oppturer og nedturer. Det er helt vanlig at livet føles kjipt iblant. Men noen av nedturene er større enn andre. Kanskje har du opplevd å bli syk eller deprimert, kanskje har du vært i en ulykke, kanskje har du mistet et menneske du er glad i - eller jobben din.

Slike nedturer er tøffe å oppleve, og dessverre påvirker de ofte også andre områder av livet. For eksempel er det fort gjort å glemme å betale regninger når man ikke orker å stå opp. Eller å drikke for ofte når man ikke har en jobb å gå til likevel. Og slik kan man plutselig sitte igjen med flere problemer enn man startet med.

Når livet er kjipt er en praktisk håndbok til ungdom og unge voksne som trenger tips til hvordan man holder hverdagen i gang. Boka dekker temaer som energi- og tidsbruk, økonomi og rus. Du får hjelp til å hjelpe deg selv. Boka inneholder også informasjon om hvordan du kan få hjelp fra andre.

Boka er basert på faglitteratur og intervjuer med fagpersoner.

Dette her er uten tvil en viktig bok. Oda Rygh kjenner temaet fra sitt eget liv og har i tillegg intervjuet fagfolk. Ut ifra dette har hun klart å skrive en usentimental bok om livskriser. Dette er jo i seg selv ganske godt gjort. Her får man konkrete løsningsforslag for hva du bør ta deg til når livet går deg imot uten at det føles forenklende eller fordummende.

Tegnehannes små illustrasjoner løfter boken enda et lite hakk, og for min del kunne det godt ha vært mange fler av dem.

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde lest denne boken da jeg var ungdom. Kanskje hadde livet mitt da faktsik ha sett litt anderledes ut. Der jeg står i livet nå hadde den derimot lite nytt å komme med for meg, men jeg vil anbefale alle som  enten er ungdom eller jobber/lever med ungdom å lese denne boka. Det tar ikke lange tiden så det bør du ta deg tid til!

Rekviem (Tom Hartmann#5) av Øystein Wiik

Krim er en sjanger jeg har lest lite av den siste tiden, men som jeg egentlig er veldig glad i. Jeg tror jeg må skylde på gjennopptagelsen av fantasy, men jeg må si at det er få leseopplevelser som er så gode som når en krim tar skikkelig tak i deg!

Dette er en bok jeg har gått og venta på siden jeg hørte om den tidligere i år. Det er det flere grunner til. For det første så foregår endel av handlingen i min oppvekstkommune Ås så jeg kan krysse av en av de vanskeligere kryssene på Popsuger leseutfordringen. For det andre så er handlingen lagt til Black Metal miljøet som jeg faktisk var en svært perifer del av på 90-tallet. For det siste var Fru Wiik, Øysteins mor min musikk og dramalærer på ungdomsskolen og en litt eksentrisk, men svært stilig voksen kvinne!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet av denne boka, men jeg er litt skeptisk til den tendensen at folk som er kjente fra noe annet ser ut til å ha klippekort til krimutgivelser hos norske forlag. På den andre siden har jeg blitt svært positivt overrasket over noen sånne bøker tidligere som blandt annet Tande P's svært underholdende krimbøker.

Dette er hva Aschehoug forlag har å si om boka:

Svartmetallstjernen Wotan Wagner våkner med århundrets bakrus og liket av en ung pike i senga på The Thief hotell på Tjuvholmen i Oslo. Kvelden før spilte han og bandet WWW i et stappfullt Spektrum med knallsterkt nachspiel etter konserten.

Men hvem er den døde jenta? Og hvordan i all verden har hun havnet i senga hans? Wagner kan ikke huske noe av det som skjedde etter konserten kvelden før.

Mye står på spill og sammen med manager John Guldberg bestemmer Wotan Wagner seg for å flytte liket så dødsfallet ikke kan knyttes opp mot ham. Guldberg påtar seg å gjøre det.

Samtidig opplever Tom Hartmann og Cathrine Price alle foreldres mareritt når datteren Cecilie plutselig forsvinner. Hun var på WWWs konsert og hadde backstagepass for å hilse på metalstjernene etter konserten. Siden har ingen sett henne.

Dette er opptakten til en ny historie med Tom Hartmann i hovedrollen. Den femte i rekken. Denne gangen handler det om blackmetal, utpressing, hevn og tidenes gisseldrama i Røros kirke.


Dette er altså den femte boka i serien om Tom Hartmann og jeg har ikke lest noen av de tidligere. Jeg tapte nok noe på dette særlig i forhold til hovedpersonen. Jeg forstår liksom ikke helt hvordan han har kommet dit han er i dag, men det var ikke noe problem å forstå boka allikevel. Jeg vil nok derimot gå tilbake å lese de tidligere bøkene senere.

Wiik har her klart å lage en skikkelig drivende krimfortelling. Her er ikke realismen i fokus, men det er en skikkelig røverhistorie jeg ikke kunne unngå å bli glad i og kose meg med. Flere av karakterene her er ganske karikerte, men det funker. Det er nok blod å gørr her for de som liker det, og den har actionsekvenser som virkelig fenget meg. Antagonisten er en skikkelig spennede karakter som ikke står tilbake for bondskurker i oppfinnsomhet og gjennomføringsevne, og med ett dekknavn som fikk meg til å le når jeg flaut nok forsto ordspillet i navnet først når det var fem sider igjen av boka.

Så er du på utkikk etter en skikkelig spennende kosekrim fra et litt anderledes miljø så kan denne boka virkelig anbefales.


Boken var ett leseeksemplar fra jobben.

Evna (Ravneringene#3) av Siri Pettersen

Advarsel: For det første, hvis du ikke har lest de første to bøkene så kan noen småting kanskje spoiles i denne saken. Og for det andre, Les dem da for pokker! Hva venter du på?

Det er litt vanskelig for meg å være kritisk til denne boka. Den første boka i Ravneringene, Odinsbarn kom inn i livet mitt akkurat når min kjærlighet til bøker ble vekket til live igjen etter hardt arbeid. Jeg hadde i flere år lest ganske lite og slet veldig med å leve meg inn i bøkene og bestemte meg bare for å sette meg ned å lese hver eneste dag fram til det virket. Det tok noen uker, men det gjorde susen og Odinsbarn var en av de første bøkene jeg kom meg skikkelig inn i. I tillegg var dette en av de bøkene som fikk meg til å tro på fantasysjangeren igjen. Jeg trodde lenge at Tolkien og Rowling var de to "eneste" virkelig gode i denne sjangeren etter å ha lest for mange dårlige etterligninger under 90-tallet.

Så jeg har ikke engang tenkt til å prøve å være kritisk her så dette bør nok heller leses som en hyllest enn en anmeldelse.

 

For hvordan skal man egentlig klare å være kritisk til en forfatter som får meg til å begynne å grine som et barn allerede i dedikasjonen:

Jeg tror jeg leste det fem ganger før jeg klarte å komme meg igjennom med tørre øyne. Selvfølgelig vil dette neppe treffe alle like hardt, men for meg ga det en sterk følelse av å ha blitt sett. Og her er det vel Siri Pettersen klarer noe ganske spesiellt. Hun ser nemlig leserne sine. Ingen annen forfatter jeg kjenner til har en sånn åpen kontakt med leserne sine og da særlig på nettet. Jeg har selv kontaktet henne flere ganger og har fått svar innen minutter. At dette er god markedsføring er det jo ikke tvil om, men det føles aldri som det, hun føles som en av oss. Men nok om alt rundt. Vi må jo ta for oss boka også.

Her er baksideteksten på boken:

Tenk deg å være et ikon for et fryktet folk. Symbolet som samler dem rundt hat og hevntørst. Som datter av en likfødt hærfører i eksil, er din skjebne å markere begynnelsen på slutten.

Hirka forbereder seg på å møte det rådende huset i en kald, hierarkisk verden der forakten for svakhet regjerer. Motvillig aksepterer hun sin skjebne, i håp om å holde Rime i live og Ymslanda trygt. Men de likfødtes tørst etter Evna er altoppslukende, og Hirka innser at krigen hun ville stanse, er uunngåelig. En innsikt som snart vil utfordre alt hun har trodd på og kjempet for. Evna er den tredje og siste boka i den kritikerroste fantasyserien Ravneringene. En spektakulær finale som utforsker røtter, makt og hovmod.

Her blir vi tatt med inn i den tredje verdenen på tre bøker, og allikevel så føles verdenen veldig godt bygget. Umpiri, eller de blindes verden er kald på de fleste måter. Svakhet blir foraktet, og styrke både fysisk og psykisk blir dyrket. Jeg føler virkelig Hirkas kamp med å prøve å tilpasse seg denne verdenen og finne sin plass i den uten å miste seg selv og sin egen mennesklighet. Forfatteren fortsetter også i denne boken sin gode jobb med å lære oss verdenen å kjenne igjennom historien. Her er det ingen fotnoter eller oppramsing av informasjon som tar deg ut av historien. 

Jeg synes også denne verdenen fører med seg noen av de mest interessante bikarakterene hjennom hele serien. Skerri, den mektige kvinnelige umpirikrigeren som på mange måter speiler Hirka og den hun føler hun må bli i denne verdenen er den ene. Den svært miskapte umipriseeren er den andre. Hvis Siri tar en amerikansk vri og skriver noen novelletter om disse karakterene er ikke det meg imot!

Det aller beste med denne serien er og blir derimot karakterbyggingen av Hirka. Hennes utvikling fra begynnelsen til slutten er opprivende, sterk og oppløftende på samme tid. Samtidig gir hun aldri slipp på den hun er innerst inne og jeg har blitt svært glad i henne og det er vondt å tenke at man mest sannsynlig aldri vil lese mer nytt om henne selv om jeg nok vil gjenbesøke henne gjennom disse bøkene flere ganger.

Historien her synes jeg ikke jeg kan skrive for mye om uten å spoile noe, men den er svært sterk og det skjer ting som tar meg med på skikkelige påkjenninger i meg selv. Jeg var både redd, glad, lei meg og oppspilt under leseopplevelsen. Her er det krig, kjærlighet, magi og sorg og Siri klarer å gi alt dette en frisk følelse.

I denne serien må jeg også trekke fram omslagene. De er laget av Pettersen selv og de er i mine øyne helt rå! Jeg har en plan som inneholder disse og noe ledig hud, men det kommer jeg tilbake med når lommeboka lar meg få nytt blekk.

Så i det hele tatt er dette en veldig sterk avslutning på en serie jeg har blitt veldig glad i. Siri har heldigvis lovet at hun skal skrive flere bøker noe jeg og helt sikkert mange andre er veldig glade for! 

Boka var et forhåndseksemplar fra forlaget