På innsiden, historien om mitt politiliv av Eirik Jensen

Jeg har vel ikke blogget om noen bøker av denne typen før, men det er en sjanger jeg egentlig er ganske glad i. True Crime kalles det vel på nynorsk.

 Bilde lånt fra goodreads

Dette er hva Kagge forlag har å si om boka på baksideteksten:

Eirik Jensen var i en årrekke en av politiets mest betrodde medarbeidere. Han var utradisjonell og frittalende, og i løpet av sine over tretti år i tjenesten tilegnet han seg betydelig kunnskap om hva som må gjøres for å forebygge kriminalitet.

I På innsiden inviteres leseren inn i politiets arbeid. Jensen har gått i bresjen for den såkalte dialogmodellen, der man foregriper kriminalitet ved å snakke med motparten. Han har gått i dialog med blant annet A-gjengen, B-gjengen, Young Guns, Hells Angels og Bandidos. Tanken er å behandle folk som mennesker, ikke som kriminelle.

Så lenge de ikke trår over grensene som loven setter.

Slik etablerte han et enormt kontaktnett. Kollegaer omtalte ham som en som var på jobb 24 timer i døgnet.

Så smalt det.

Jeg synes lukkede miljøer er spennede og leser gjerne bøker om fotballhuliganer, kriminelle mc-gjenger og nå altså oslopolitiets indre gemakker.

Jeg har tidligere lest Politi og røver av Kjetil S. Østli som jo tar for seg noe av det samme som jeg koste meg skikkelig med, men selv om temaene er noe like så er dette en ganske anderledes bok. 

Eirik Jensen har jo blitt svært kjent i media etter han ble siktet for korupsjon og saken holder vel fortsatt på og dette skader nok desverre boken litt synes jeg.  Jensen skriver kompentent nok og han holder forsåvidt på konsentrasjonen min det meste av veien, men desverre føles denne boken altfor mye som et forsvarsskrift. Jeg har ingen interesse av å sette meg til doms i denne saken og vet ingenting mer en alle andre som har lest norske media, men ifølge Jensen selv her i boken høres det ut som han knapt har hatt en dårlig dag på jobb eller gjort så mye som en liten feilbedømming i løpet av alle årene i tjeneste. Dette har jeg litt problemer med å kjøpe med hud og hår. Litt ydmykhet hadde gjort seg her synes jeg. 

Så i det hele så tror jeg denne boken hadde vært bedre hvis den var skrevet før forfatteren ble siktet, da han uten tvil har en spennende nok historie å fortelle. Jeg håper også på en måte at det er noe i tiltaen mot han for det å måtte gå igjennom noe sånt som dette for en uskyldig mann må være grusomt.

(Boken er et leseksemplar jeg har lånt fra jobben)

Aerith (Elemtdragene#1) av Anniken Haga

Jeg må innrømme at en ting jeg gruer meg til som bokblogger er den første gangen jeg får tilsendt en bok for å skrive om som jeg virkelig ikke liker. Jeg vet jo samtidig at jeg må være ærlig, men jeg hadde ikke hatt noe glede av det.

Heldigvis slapp jeg det denne gangen også.

På baksideteksten kan man lese:

I mattetimene drømmer Saga seg bort. hun reiser til planeten Caeli. Et sted med drager og magikere og guder, helt ulik hennes virkelige verden.
Men en drøm er en drøm, og ingenting mer...

Så da Saga våkner omringet av røvere i en støvete kløft etter å ha besvimt på vei hjem fra skolen, tror hun først at det er faren som prøver å lære henne en lekse.
Først når hun blir solgt som slave og trues med å bli brent som heks, skjønner hun at hun er i alvorlig trøbbel.

Saga snakker kanskje ikke språket, men hun kjenner den nye verden som omgir henne.
Det er, tross alt, hun som har skrevet den.
Og det var ikke slik historien skulle ende...

Dette er en veldig lettlest liten bok på bare 167 sider som var fort gjennomført på en kveld. Dette gjør jo også at dette ikke akkurat er av de mer komplekse fantasyhistoriene jeg har lest, men jeg koste meg så lenge det varte. 

Verdensbyggingen er enkel, men god nok til at det ikke er et irritasjonsmoment. Saga er en troverdig karakter, men jeg kunne nok godt tenkt meg å komme litt nærmere inn på henne. Dette kan det jo godt hende vi får utover i serien.

For å ta de tingene jeg ikke er så fornøyd med så er det vel at jeg kunne tenkt meg en bedre jobb fra forlaget Liv forlag på et par momenter. Jeg synes omslaget blir litt enkelt. Illustrasjonen foran er litt enkelt tegnet og her kunne man brukt litt mer penger for å bli en mer fristende bok i butikkhyllen. Språkvasken kunne også ha vært gjort litt bedre da det er noen skrivefeil her og der som burde vært lett å plukke opp.

Så i det hele er dette en ganske god bok av en ung og lovende forfatter. Jeg gleder meg til å lese videre i serien når det kommer flere bøker og det selv om nok denne boken nok passer bedre for de som er en hel del yngre enn meg.

(Boken ble sendt til meg som leseeksemplar fra forfatteren selv)

Råta (Ravneringene#2) av Siri Pettersen

Det går treigt med lesinga hos meg om dagen, men jeg har iallefall fortsatt på gjenlesningen av Ravneringene for å gjøre meg klar til den siste boka Evna. Nå har jeg faktisk kommet meg igjennom den alt også, men skriveriene om den må vente til litt nærmere utgivelsesdatoen. Så nå skal jeg ta for meg Råta. Har du ikke lest Odinsbarn enda så bør du kanskje slutte å lese her da det blir vanskelig å skrive om Råta uten å spoile den første boka iallefall i en liten grad.

Her er hva baksideteksten kan fortelle om boka:

"Tenk deg å være jaget i en ukjent verden. Uten identitet. Uten familie. Uten penger. Alt du har er en menneskejeger, en likfødt, og en grim, gryende visshet om hvem du er.
Hirka er strandet i en døende verden, dratt mellom menneskejegere, likfødte og lengselen etter Rime, vennen hun ville gitt alt for å se igjen. I vår urbane virkelighet er hun fritt vilt. Men kampen for å overleve blekner mot det som kommer, når hun innser hvem hun er. Kilden til råta har tørstet etter frihet i tusen år. En frihet bare Hirka kan gi.

Dette er oppfølgeren til den kritikerroste fantasysuksessen Odinsbarn. I Råta møter vi grådighet, dødsfrykt og hevn. det er den andre av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene."

Jeg er veldig glad jeg leste denne om igjen. For det første koste jeg meg veldig med gjenlesningen og for det andre så var det veldig mye som hadde gått i glemmeboken. Boka hadde flere lag og var mer kompleks enn jeg husket fra første lesningen. Dette vil jeg vel si kanskje er den største forskjellen mellom denne og første boken i trilogien. I Odinsbarn var ting mer svart/hvitt. Karakterene virket litt enklere og delt inn i onde eller gode. Her har alt mer gråtoner.

Vi kastes rett inn i spenningen i denne boka. Og her er det ikke sverd og hesteridning, men skytevåpen og t-baner. Pettersen har tatt et spennede og litt risikabelt valg her og dyttet oss inn i urban fantasy da det meste av handlingen i denne boka foregår i vår egen verden. Jeg husker jeg var veldig usikker på hva jeg syntes om det i begynnelsen, men her funker det faktisk veldig godt. Gjennom Hirka får vi muligheten til å se vår verden utenifra på en svært bra måte. Via hennes øyne ser vi hvor mye som vi kunne og burde ha gjort anderledes. Her er det temaer om miljøvern og hvor langt vekk fra vår natur vi mennesker lever.

Der Odinsbarn er bygd på et slags norrønt bakteppe som forfatteren bruker akkurat som hun selv vil er det her vampyrmytene som får gjennomgå. Jeg synes Siri Pettersen tar seg av dette på en veldig spennede og uortodoks måte som virkelig er en styrke. Å bygge noe helt nytt av noe gammelt og ganske oppbrukt er bra gjort.

Det er virkelig spennede å fortsette å følge hovedpersonen Hirkas utvikling som person i disse bøkene. Hun er virkelig en sterk karakter som jeg kjenner jeg liker bedre og bedre utover i bøkene, mye fordi hun ikke på noen måte er en tydelig god og sterk helt, men en karakter med både stor svakhet og stor styrke. Det er flere andre svært gode karakterer i denne boka som de to brødrene Naiell og Graal. Andre karakterer kunne jeg godt tenkt meg å bli enda bedre kjent med som Stefan.

Så spørsmålet er jo egentlig om Pettersen her klarer å følge opp den fantastiske debuten Odinsbarn. Den andre boken i trilogier er jo ofte i mine øyne den svakeste da den jo egentlig ikke har muligheten til å lage hverken en start eller slutt. Det hullet klarer Siri seg godt unna her. Boken har en god spenningskurve og fungerer godt som en bok i seg selv, men selvfølgelig med en god cliffhanger på slutten som gjør at man virkelig gleder seg til neste bok.

Så har du ikke lest denne enda så gjør det nå så du får iallefall noen uker i spenning før Evna slippes i oktober.

Odinsbarn (Ravneringene#1) av Siri Pettersen

Nå begynner det å nærme seg slutten på en av norges beste fantasytrilogier og hva passer da bedre enn en gjenlesning og anmeldelser av de to første bøkene? Her kommer første del: 

Odinsbarn av Siri Pettersen

De aller fleste som kjenner til meg vet at jeg allerede har skrytt uhemmet av denne boka så det kommer nok ingen særlige sjokk her, men jeg vil gjerne gå litt dypere inn i materien her om hvorfor jeg alltid maser om at man bør lese Siri Pettersen.

For at ikke dette skal bli helt grenseløs fanman-ing vil jeg allikevel si en kritisk ting. Jeg er veldig glad i lydbok som en måte å gjenbesøke bøker jeg allerede har lest så når jeg så Odinsbarn på lydbok på biblioteket så røsket jeg den kjapt med meg hjem. Den kan jeg desverre ikke anbefale. Jeg vil ikke si jeg er veldig kritisk til opplesere i lydbøker, men hvis jeg først henger meg opp i noe så kan det bli en svært irriterende affære. Erich Kruse Nielsen som leser her er desverre et godt eksempel på det. Han har et tonefall når han leser som gjør at nesten hver eneste setning høres ut som et spørsmål. Jeg prøvde å komme over det, men det lyktes ikke, så jeg hoppet av den igjen og gikk tilbake til å lese selv. Det har jeg ikke angret på.

Jeg har hørt flere si at de hadde litt problemer med å komme inn i historien, og at den første delen av boka føles litt tung. Jeg mener å huske jeg også hadde det litt sånn under første lesning, men denne gangen var det ikke et problem. Dette kommer nok av flere ting. For det første var Odinsbarn en av de første bøkene jeg leste når jeg kom ordentlig igang med lesningen igjen tidlig i år. Nå er jeg godt igang og leser både fortere og mer avslappet. Det andre er at jeg nå gikk in i en verden jeg allerede kjente til. I fantasy må jo forfatteren bruke endel tid på å få oss til å forstå verdenen der historien er satt. Det synes jeg Pettersen her gjør veldig bra. Man lærer det man trenger gjennom historiens progresjon, ikke ved oppramsing av informasjonen. Det setter jeg veldig pris på og her synes jeg ikke alle fantasyforfattere gjør en like bra jobb. Jeg liker også hvordan persongalleriet ikke er altfor stort og at vi lærer noen få å kjenne av gangen, noe som gjør at det blir lett å ta inn som leser.

I det hele tatt synes jeg det er en svært god verdensbygging her. Jeg liker at den bygger på norrøne myter, men allikevel tar helt egne veier. Den føles troverdig og jeg liker godt selve samfunnsbygningen med det herskende rådet og gudeskikkelsen Seeren. Noen vil sikkert synes magien her (evna) er litt dårlig forklart, men jeg liker egentlig godt at den hele tiden holdes noe diffus, selvom man absolutt lærer mer om den utover i de to bøkene jeg har lest. Regner med det blir enda mer om det i den siste boka som jo heter Evna.

Hovedpersonen Hirka fortjener absolutt et eget avsnitt. En ung jente på 15 år som allerede i begynnelsen av boka er litt utenfor. Hun har ingen hale, men bare et arr etter det hennes far har fortalt henne var et ulveangrep når hun var liten. Dette gjør at hun alltid har følt seg anderledes enn alle andre. Hvor rett hun har i det aner hun virkelig ikke i begynnelsen av historien. Jeg er veldig fornøyd med karakterprogresjonen til Hirka. Hun går fra en usikker ung jente til en person man ikke kan unngå å få en stor dose respekt for. Det er også flere andre spennende karakterer i denne boka som Rime An-Elderin som ikke vil annet enn å flykte fra den makten familienavnet gir han, den svært maktsyke Urd Valfarin og den godslige rebellederen Eirik. En av mine favoritter er allikevel den litt smårare steinhviskeren Hlosnian. Han har ingen stor rolle, men jeg ble glad i han allikevel.

Det er mange temaer i denne boka som drar meg inn. Utenforskapen Hirka føler resonerer godt med mine egne følelser om mitt eget liv. Siri Pettersen beskriver svært godt hvordan det er å føle seg hjemløs uansett hvor man befinner seg. Jeg liker også godt hvordan historien filosoferer rundt relgion. Jeg leser mye relgionskritikk inn i det, men det kan tildels være pga mine egne meninger siden jeg føler det blir tatt opp på en balansert måte her.

Språket er svært godt synes jeg og jeg koste meg med Einsteinreferansen(God don't play dice...) og vakre landskapsskildringer. Jeg synes også språket her er ganske voksent. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor norske forlag absolutt skal dytte all fantasy som kommer ut i ungdomsbokkategorien. Jeg vil si at denne boken er like mye en voksenbok selv om hovedkarakteren er tenåring.

Så da håper jeg at jeg har fått fram hvorfor du, hvis du ikke enda har gjort det, bør komme igang med Ravneringene så du er klar for den tredje boka når den kommer senere i høst.

Nå gleder jeg meg til å lese Råta på nytt, og enda mer til Evna kommer i postkassa forhåpentligvis om ikke altfor lenge.

Forbannet(Kire#2) av Tonje Tornes

Utolig gøy å få sin første bok stempet med leseeksemplar i posten. Det blir ikke mindre gøy av at det er en av de to bøkene fra bokhøsten jeg har gledet meg mest til!

 Jeg anmeldte den første boka i Kire serien Hulder for litt siden og det er en underdrivelse å si at jeg likte den svært godt. Dette gjør jo at denne boken virkelig hadde forventninger å leve opp til.

Vi blir tatt med mye dypere inn i Tornes sin magiske verden i denne boken, vi får møte flere nye mytiske vesener og blir bedre kjent med karakterenes krefter. Jeg føler også vi blir mye mer kjent med hovedkarakteren Erik her. Han viser både gode og dårlige sider og jeg skal innrømme jeg virkelig irriterte meg over han til tider, noe som minner mye om mine følelser om Harry Potter i Rowlings bøker. Dette er i seg selv ikke en dum ting, de fleste tenåringer(og alle andre mennesker for den saks skyld) har jo irriterende sider. Favorittkarakteren min i denne boka blir nok allikevel Eriks klassevenninne Lena som har en viktig birolle i denne boka. Hvis Erik er denne Kireseriens Harry Potter er uten tvil Lena hans Hermione, men med mye mer komplekse problemer. Når jeg tar fram Rowlings karakterer her er ikke det helt tilfeldig. En del ting her minner absolutt om hennes fantastiske bokserie, men heldigvis ikke på en slik måte at man føler at Tonje Tornes har laget noen etterligning. Heller er dette hittill det nærmeste jeg har kommet til en ungdomsfantasy som gir noe av den samme godfølelsen som HP-bøkene.

Denne boka har jo blitt omtalt som mye mørkere enn Hulder og det er nok på mange måter riktig med alvorlige temaer som demonbesettelse og spiseforstyrrelser , men av en eller annen grunn satt jeg oftere på enden av setet under Hulder enn under lesningen av Forbannet. Allikevel er denne boken absolutt spennende og ble lest fort ut siden jeg egentlig ikke ville gjøre annet ann å lese videre.

Så jeg vil si at forventningene absolutt ble innfridd. Hulder slo meg nok litt mer i bakken, men det kan nok ha mye med at forventningene da var mye lavere og at jeg nå visste at Tornes virkelig kan det å skrive en spennende historie som passer for fantasyelskere i de fleste aldre. Det kommer til å bli en lang ventetid på neste bok i serien, men de to første bøkene skal nok absolutt leses på nytt før den tid.

Beklager fraværet og Storm Front (Dresden Files #1) av Jim Butcher

Så det har vært veldig stille herfra en liten stund. Har vel rett og slett vært psykt opptatt med både dødsfall i familien, syke dyr og min egen skrantende psyke. Noen bøker har det alikevel blitt siden sist så jeg har egentlig nok å skrive om så jeg skal prøve å ta meg i kragen og få ut flere innlegg på bloggen.

Jeg begynne rmed en anmeldelse av den første boka i Dresden Files serien, Storm Front skrevet av Jim Butcher.

 (bilde lånt av goodreads)

Jeg gikk til denne boka med litt delte tanker. Jeg har liksom sett for meg Dresden Files som den litt harry(noe som jo også er navnet til hoverpersonen) og amerikanske fetteren til Ben Aaronovitchs River of London serie. I tillegg har jeg hørt mange si at de tre-fire første bøkene i denne serien ikke er så bra. Hva jeg synes skal jeg komme tilbake til litt senere.

I boka møter vi Harry Dresden- Wizard som er den beste og også eneste av sitt slag i Chicago. Harry er en slags privat etterforsker og trollmann som blandt annet leies inn av politiet når de har en sak de ikke finner ut av. 

I denne boka blir han leid inn av politiet når en kjent person fra byens kriminelle underverden og hans prostituerte elskerinne dør på en måte som helt tydelig ikke er naturlig. Og hvem er bedre til å ta en trollmann enn en annen trollmann? 

På en måte er dette bare en typisk krimhistorie om den fattige privatdetektiven som på med eller mindre egenhånd må hanskes med farlige situasjoner bare med magi, demoner og vampyrer kastet inn. Kan dette virkelig bli bra da?

JA det kan det. Jim Butcher klarer å lage en hyllest til den hardbarkede krimmen med karakterer jeg tror på og setter pris på. Både Harry Dresden selv, hans politikontakt Karrin Murphy, den krimnelle Kingpinnen og ånden Bob som er fanget i en hodeskalle er godt skapte karakterer som jeg gleder meg til å lese mer om. Historien er spennende, medrivende og sannsynlig(innen verdens regler selvfølgelig). Det er en bok som ikke tar seg selv for alvorlig, men som allikevel rommer mye mer enn bare humor, her er det alvor nok når det trengs og Harry Dresdens avsmak for voldsbruken i boka er troverdige og føles ekte for meg.

Så jeg vil avslutte med å si at jeg virkelig koste meg med denne boka og at hvis virkelig er en av de dårligere i serien så gleder jeg meg stort til de beste! Bok to Fool Moon ble bestillt på biblioteket allerede før jeg var halvveis igjennom den første og idag fikk jeg mail om at den var ankommet!

Favoritt på fredag- Back story både skrevet og lest av David Mitchell

Det var egentlig en annen bok jeg skulle skrive om i dag, men det hadde krevd ett mye lengre og dypere innlegg enn det jeg føler meg i stand til å produsere akkurat nå så jeg tar dermed en lettere utvei:

Jeg er veldig glad i David Mitchell fra hans sketchprogram That Mitchell and Webb Look og som paneldeltager i QI og Would I Lie to You så når jeg kom over selvbiografien hans på Audible lastet jeg den raskt ned, og jeg ble ikke skuffet. David Mitchell tar oss med på en gåtur gjennom London og sitt eget liv på samme tid.

Med sin karakteristiske stemme og smånevrotiske personlighet får han meg som lytter til å både le, tenke og faktisk også slippe en tåre eller to i løpet av de nesten ni og en halv timene lydboken varer. Man blir tatt med inn i hans barndom, skolegang og kampen for å slå igjennom på komediefronten. Han er både avvæpnende morsom og nesten pinlig privat på samme tid, og selvom jeg og forfatteren har svært lite til felles så ble jeg virkelig glad i han etter å ha hørt denne boken. Det har jeg gjort utallige ganger etterhvert og jeg kommer helt sikkert til å høre den mange ganger til. Det er den perfekte boka for meg å ha på ørene på en dårlig dag.

Jeg må også trekke fram at jeg aldri tror jeg har lest/hørt en vakrere forklaring av kjærlighet enn den Mitchell har i slutten av denne boka!