Nå begynner det å nærme seg slutten
på en av norges beste fantasytrilogier og hva passer da bedre enn en
gjenlesning og anmeldelser av de to første bøkene? Her kommer
første del:
Odinsbarn av Siri Pettersen
De aller fleste som kjenner til meg vet
at jeg allerede har skrytt uhemmet av denne boka så det kommer nok
ingen særlige sjokk her, men jeg vil gjerne gå litt dypere inn i
materien her om hvorfor jeg alltid maser om at man bør lese Siri
Pettersen.
For
at ikke dette skal bli helt grenseløs fanman-ing vil jeg allikevel
si en kritisk ting. Jeg er veldig glad i lydbok som en måte å
gjenbesøke bøker jeg allerede har lest så når jeg så Odinsbarn
på lydbok på biblioteket så røsket jeg den kjapt med meg hjem.
Den kan jeg desverre ikke anbefale. Jeg vil ikke si jeg er veldig
kritisk til opplesere i lydbøker, men hvis jeg først henger meg opp
i noe så kan det bli en svært irriterende affære. Erich Kruse
Nielsen som leser her er desverre et godt eksempel på det. Han har
et tonefall når han leser som gjør at nesten hver eneste setning
høres ut som et spørsmål. Jeg prøvde å komme over det, men det
lyktes ikke, så jeg hoppet av den igjen og gikk tilbake til å lese
selv. Det har jeg ikke angret på.
Jeg har hørt flere si at de hadde litt
problemer med å komme inn i historien, og at den første delen av
boka føles litt tung. Jeg mener å huske jeg også hadde det litt
sånn under første lesning, men denne gangen var det ikke et
problem. Dette kommer nok av flere ting. For det første var
Odinsbarn en av de første bøkene jeg leste når jeg kom ordentlig
igang med lesningen igjen tidlig i år. Nå er jeg godt igang og
leser både fortere og mer avslappet. Det andre er at jeg nå gikk in
i en verden jeg allerede kjente til. I fantasy må jo forfatteren
bruke endel tid på å få oss til å forstå verdenen der historien
er satt. Det synes jeg Pettersen her gjør veldig bra. Man lærer det
man trenger gjennom historiens progresjon, ikke ved oppramsing av
informasjonen. Det setter jeg veldig pris på og her synes jeg ikke
alle fantasyforfattere gjør en like bra jobb. Jeg liker også
hvordan persongalleriet ikke er altfor stort og at vi lærer noen få
å kjenne av gangen, noe som gjør at det blir lett å ta inn som
leser.
I det hele tatt synes jeg det er en
svært god verdensbygging her. Jeg liker at den bygger på norrøne
myter, men allikevel tar helt egne veier. Den føles troverdig og jeg
liker godt selve samfunnsbygningen med det herskende rådet og
gudeskikkelsen Seeren. Noen vil sikkert synes magien her (evna) er
litt dårlig forklart, men jeg liker egentlig godt at den hele tiden
holdes noe diffus, selvom man absolutt lærer mer om den utover i de
to bøkene jeg har lest. Regner med det blir enda mer om det i den
siste boka som jo heter Evna.
Hovedpersonen Hirka fortjener absolutt
et eget avsnitt. En ung jente på 15 år som allerede i begynnelsen
av boka er litt utenfor. Hun har ingen hale, men bare et arr etter
det hennes far har fortalt henne var et ulveangrep når hun var
liten. Dette gjør at hun alltid har følt seg anderledes enn alle
andre. Hvor rett hun har i det aner hun virkelig ikke i begynnelsen
av historien. Jeg er veldig fornøyd med karakterprogresjonen til
Hirka. Hun går fra en usikker ung jente til en person man ikke kan
unngå å få en stor dose respekt for. Det er også flere andre
spennende karakterer i denne boka som Rime An-Elderin som ikke vil
annet enn å flykte fra den makten familienavnet gir han, den svært
maktsyke Urd Valfarin og den godslige rebellederen Eirik. En av mine
favoritter er allikevel den litt smårare steinhviskeren Hlosnian.
Han har ingen stor rolle, men jeg ble glad i han allikevel.
Det er mange temaer i denne boka som
drar meg inn. Utenforskapen Hirka føler resonerer godt med mine egne
følelser om mitt eget liv. Siri Pettersen beskriver svært godt
hvordan det er å føle seg hjemløs uansett hvor man befinner seg.
Jeg liker også godt hvordan historien filosoferer rundt relgion. Jeg
leser mye relgionskritikk inn i det, men det kan tildels være pga
mine egne meninger siden jeg føler det blir tatt opp på en
balansert måte her.
Språket er svært godt synes jeg og
jeg koste meg med Einsteinreferansen(God don't play dice...) og vakre
landskapsskildringer. Jeg synes også språket her er ganske voksent.
Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor norske forlag absolutt skal
dytte all fantasy som kommer ut i ungdomsbokkategorien. Jeg vil si at
denne boken er like mye en voksenbok selv om hovedkarakteren er
tenåring.
Så da håper jeg at jeg har fått fram
hvorfor du, hvis du ikke enda har gjort det, bør komme igang med
Ravneringene så du er klar for den tredje boka når den kommer
senere i høst.
Nå gleder jeg meg til å lese Råta på
nytt, og enda mer til Evna kommer i postkassa forhåpentligvis om
ikke altfor lenge.
Jeg også har lest de to første bøkene og likte dem mye bedre enn forventet:)
SvarSlett