søndag 27. desember 2015

Harry Potter and the Philosophers Stone (Illustrated edition) av J.K. Rowling

Det kommer jo nye utgaver av Harry Potter bøkene hele tiden uten at jeg føler noe behov for å bytte ut mine gamle, men når jeg så denne her så var den nødt til å få bli med hjem. Det er jo ikke sånn at jeg ikke har både lest og hørt denne boken maaange ganger tidligere så kunne noen illustrasjoner gi meg noe nytt?




Jeg må nesten begynne med å si at dette er en av mine absolutte favorittserier, og at dette mest sannsynlig er den beste debutboken jeg har lest. En mer fantastisk opplevelse enn det å bli tatt med inn i J.K. Rowlings verden kan jeg nesten ikke tenke meg, og disse bøkene blir hørt som lydbok med fantastiske Stephen Fry flere ganger i året og filmene er også sett mange ganger her hjemme.

Når man "kjenner" en verden så godt så kan selvfølgelig en illustrert utgave være en litt skummel ting. Man har jo sine egne bilder fra før da kan det fort bli kræsj. Her synes jeg ikke det var noe problem. Bildene har virkelig den rette koselige følelsen i seg og selvom "mine" bilder ikke alltid er like Jim Kay sine så liker jeg hans versjoner veldig godt. Han har etter hva jeg har forstått ikke sett noen av filmene og skal ha tatt illustrasjonene bare fra teksten og sitt eget hode, men jeg synes mye her allikevel passer godt med filmene.

Noe av det jeg likte best med denne utgaven er det at illustrasjonene ikke bare er på en side her og der, men at de aller fleste sider har noe på seg. I det minste så er sidene trykt med "vannmerker" og lignende noe som fører til en virkelig gjennomarbeidet følelse.


Så for meg så ga denne utgivelsen en veldig god og litt ny opplevelse av en historie jeg kjenner godt og er svært glad i. Jeg har forstått at Jim Kay har stillt seg fullt tilgjengelig i syv år for å illustrere alle Harry Potter bøkene og jeg vil uten tvil kjøpe de alle sammen. Da har jeg jo også en god unnskyldning for å lese igjennom hele serienen gang i året i mange år fremover.

lørdag 12. desember 2015

Rettsnotater 22.julirettsaken. Oslo tinghus 2012 av Kristopher Schau

Jeg husker godt da jeg hørte at Schau skulle skrive fra 22.julirettsaken for Morgenbladet. Jeg tror tilogmed jeg leste den første saken, men da var det for nært og jeg orket ikke å lese mer. Jeg husker godt jeg håpet at det skulle komme ut i bokform så jeg kunne lese alt seinere. Så gikk det i glemmeboka noen år før jeg ble minnet på det i Kristopher Schau og Kyrre Holm Tønne Johannesens fantastiske podcast Krisemøte og lånte den på biblioteket.


Jeg må si jeg aldri har lest en bok som dette. Den er lettlest og på bare rett over 100sider, men det er en følelsesmessig påkjenning jeg unner alle. Schau skriver på en så ærlig, direkte og hjerteskjærende enkel måte at jeg både gråt, skammet meg og humret litt i løpet av de to timene det tok å lese den korte tekstsamlingen.

Sjelden har en bok fått meg til å tenke så mye. Schau er en mye mer sammensatt type enn mange kanskje tenker seg etter å ha sett han på Team Antonsen og jeg skal absolutt lese alt han fyren har å komme med i all fremtid. Jeg elsker også det "simple coveret" på boken. Det viser for meg en helt utrolig respekt for alvoret mellom permene. 

Jeg kunne sikkert skrevet mye mer om denne boka. Jeg satt meg ned akkurat nå for å prøve å finne et godt sitat som et eksempel på hvor rått og bra det her er, men tårene kom tilbake og jeg orker ikke. Boka fortjener uansett din fulle oppmerksomhet i 108 sider. Skal du lese en bok i år så les denne her i tilegg, det har du tid til!

Forlag:   No comprendo press
Sjanger:   Dokumentar
Sidetall:   108s.
Orginalspråk:  Norsk
Kilde:   Lånt på biblioteket

fredag 4. desember 2015

Oppsummering av November og mine tanker om bokblogging

Dette har vært en svært dårlig måned både med blogging og lesing. Tre bøker er vel det laveste antallet bøker jeg har lest på en måned i år. I tillegg har jeg bare skrevet en post på bloggen. 


De tre bøkene jeg leste i november var:

Hvem drepte Birgitte Tengs av Bjørn Olav Jahr
Luridiumstyven av Bobbie Peers
Harry Potter and the Philosophers Stone illustrated edition av J.K. Rowling med illustrasjoner av Jim Kay

Av disse har jeg hitil bare skrevet om  Hvem drepte Birgitte Tengs som du kan lese her

Jeg vil absolutt skrive om de to andre også så det kommer etterhvert.

Den andre tingen jeg tenkte jeg ville skrive om her er alle diskusjonene som har vært om oss bokbloggere og hvor stort problem for litteraturkritikken vi visstnok er. Så vidt jeg har forstått så er dette en diskusjon som har gått lenge, men som denn gangen ble vekket til live av vg-saken om at noen forlag kjøper seg omtale på blogger.

Først å fremst så vil jeg nevne at det ikke har kommet fram et eneste eksempel på at en bokblogger har blitt betalt for å skrive om en bok. Det det var snakk om her er diverse kjendis/rosa/bake-bloggere som plutselig skriver om en bok etter å ha blitt godt betalt for det. Jeg tviler sterkt på at noen norske bokblogger har mange nok lesere at vi kan drømme om å bade i forlagstusenlapper med det første.

Den andre tingen jeg har sett vi bli kritisert for er det at vi bloggere ikke er seriøse bokanmeldere. Vi er ukritiske bokelskere som bare skriver positivt om bøkene til forfattere vi møtes og drikker vin med så vidt jeg kan forstå. Det er visstnok også et problem at vi ikke er utdannede nok eller i det minste at utdannelsen vår ikke kommer tydelig nok fram på bloggene.

Da kan jo jeg i det minste stå fram her da. Jeg er en dårlig utdannet trygda som ikke på noen måte skal sees på som like seriøs som en masterutdannet litteraturkritiker i Morgenbladet. Jeg har ingen kvalifikasjon som bokanmelder, men jeg trodde det liksom var litt av poenget med blogging?

Når jeg går inn på en blogg regner jeg med å lese noe skrevet av en person som skriver om interessen sin fordi hen liker å dele de med andre. Blogg er i mine øyne en slags moderne utgaven av papirfanzinene som var vanlige før. Altså små enkle blader laget av fans for andre fans.

Jeg kan kanskje ikke skrive dypt om litterær substans i en bok, men jeg kan dele min subjektive mening om hvilken leseglede en bok ga meg. Hva jeg som uutdannet sitter igjen med av følelser. For mange er dette helt sikkert helt uinteressant, og det er jo helt fint. Det er helt frivillig å lese. Jeg henger ikke akkurat opp reklame for bloggen min på reklametavler i byen eller prøver å selge deg abonnement på i storgata.

Nå er det selvfølgelig mulig jeg har gått i fella ved å skrive dette her. Visstnok er visst vi bokbloggere en svært tynnhudet gjeng som sutrer med engang vi kritiseres, men bare fordi noen velger å bruke slike dårlige hersketeknikker i en debatt så ser jeg egentlig ingen grunn til å holde kjeft.

Så det var månedens lille utblåsning. Håper på å komme ut med flere ukvalifiserte, subjektive og ubetalte blogginnlegg i desember og at det er noen som har glede av dem. Hvis ikke? Les gjerne noe annet... En bok for eksempel ;)