lørdag 31. oktober 2015

Badboy av Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes

Det er litt av en bokhøst i år med mye spennende å lese. Nå når jeg jobber i bokhandel får jeg jo også med meg alt som kommer noe som kan kalles en "mixed blessing". Leselista som er lang nok fra før blir jo ikke kortere akkurat! Da er det deilig med bøker som drar deg inn så du blir sittende å lese helt til boka er slutt!

 
Forlag: Kagge forlag
Sjanger: Dokumentar
Sidetall: 287 sider
Orginalspråk: Norsk
Kilde: Leseeksemplar fra forlaget

Baksidetekst:

Trond Einar Frednes ble i politikretser ansett som en av Norges farligste menn. Han startet sin kriminelle løpebane tidlig på 90-tallet samtidig med at Jørn Lier Horst begynte som ung politimann. De to har fulgt hverandre gjennom mange år - på hver sin side av loven. Frednes kontaktet Horst. Han hadde bestemt seg for å fortelle hele sin historie -ærlig og usminket. I boka tas leseren med på innsiden av landets tyngste kriminelle miljøer. Frednes forteller om møter med pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul. Gjennom store deler av livet har han levd av å spre frykt og smerte. I selvransakelsens lys leter han nå etter svar: Hvor gikk det galt? Hvordan ble han en BADBOY? Hvorfor var det så vanskelig å velge kjærligheten da den ønsket å komme ham i møte? Og hva kan andre lære av hans historie? 

En rystende fortelling fra en rå og brutal virkelighet som langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser.

Som jeg har nevnt tidligere så er jeg en sucker for bøker som dette. Bøker som tar deg inn i liv og miljøer som de fleste av oss heldigvis aldri kommer særlig nært inn på. Kvaliteten i sjangeren kan derimot være ganske laber. At noen har et kjent fjes fra avisforsider og har levd et spesiellt liv er ikke det samme som at de kan fortelle sin historie på en bra måte. I tillegg kan bøkene ofte gå i fellen å glorifisere det kriminelle livet.

Denne boken holder seg godt unna disse fallgruvene synes jeg. Frednes sin historie er rystende på flere måter. Han har uten tvil vært en brutal jævel som har gjort mange mennesker utrolig vondt. Han har drept, torturert og skadet folk alvorlig for livet og han er skummelt ærlig i denne boken hvor lite det gikk inn på han den gangen. Han prøver ikke å unnskylde det han har gjort, men han kommer med sin bakgrunnshistorie som iallefall kan forklare noen av grunnene til at den lille gutten som var så redd at han tisset i sengen ble en av norges underverdens mest fryktede menn.

Uten at han går så veldig dypt inn på det så føler jeg en anger over det livet han har levd og de menneskene han har skadet. Samtidig så forstår man at det å lære seg å føle for andre igjen ikke er det letteste man kan lære seg, og her er jeg ikke sikker på at han er i mål. Det er noe distansert over han når han skriver om dette.

Samtidig så gir han på ingen måte en lyst bilde av det kriminelle livet. Ja vel så er det fine biler, flotte damer og mye fester. Som leser får man allikevel aldri følelsen av at det er verdt det. Frednes mister alt det han egentlig vil ha fordi han ikke klarer å streite seg opp.

For som en rød tråd i boken ligger kjærlighetshistorien mellom Trond Einar og "Hun". "Hun" er en av de store grunnene til at Frednes vil forandre livet sitt. "Hun" er også den som alltid har vært der, og som man får følelsen av at alltid har sett en annen side av Trond Einar, og som alltid har vært den som kan få fram den siden i han helt fra de møttes for første gang i tidlig ungdomstid. Dette grepet fungerer også veldig bra synes jeg, og man ender opp med å ønske at de to skal få det til samtidig som "hun" blir den vi virkelig får medfølelse med når Frednes driter seg ut igjen.

Boken er veldig lettlest og drivende skrevet. Kapittelene er korte og jeg leste den ut på en kveld. Jeg regner med at dette er mye Jørn Lier Horst sin fortjeneste. Det føles ofte litt som å lese en spennende krimbok. Innimellom får vi også korte kapitteler fra Horst sin side. Det er interessant å se den kriminelle fra politimannen Horsts side, men særlig fasinerende er det å se hvordan forholdet mellom dem forandres fra det første møtet der Frednes gir politimannen de første sidene av historien sin og til slutten. Begge to har nok forandret seg endel gjennom denne reisen.

Det var til tider vondt å lese denne boken. Mye av de tingene Frednes har gjort seg skyldig til er så grusomt at det er vanskelig å se for seg. Jeg er glad jeg ikke er en av de som skal prøve å unnskylde han for jeg vet ikke om jeg hadde vært et stort nok menneske til å få det til. Samtidig forstår jeg jo at han på en eller annen måte må klare å unnskylde seg selv for å klare å gå videre og leve et bedre liv. At han idag bruker tid på å reise rundt på skoler for å fortelle sin historie og holde ungdommer vekk fra an kriminell løpebane er jo også formildende.

Så jeg vil absolutt anbefale deg å lese denne boken. Det kan være greit å dykke ned i mørket en gang imellom om ikke annet enn for å huske hvor lykkelig man skal være fordi man valgte anderledes.

 Goodreadsstjerner: 4 av 5



tirsdag 27. oktober 2015

Dødsarkiv. Mayhem 1984-1994 av Jørn Stubberud, Svein Strømmen og Christian Belgaux

Jeg tror jeg har lest de fleste bøkene som har kommet ut om norsk svartmetall, men jeg har liksom ikke blitt særlig imponert. Lords of Chaos er mest en tabloid fremstilling, Innfødte skrik føltes veldig forvirret mens Evolution of the Cult var bra, men noe tørr. Skal noe bli bra må man gjørra det sjøl må Jørn Stubberud ha tenkt, og som sagt så gjort!





Her er hva forlaget sier om boken:

"Dødsarkiv" er en fotodokumentarbok som gir et eksepsjonelt innblikk i hvordan en liten subkultur grunnlagt i Follo i 1984 utviklet seg til å bli en av Norges største eksportvarer.

Selve opprinnelsen til Black metal har utspring i bandet Mayhem - bandet til den avdøde Øystein Aarseth som ble drept av Varg Vikernes i 1993. I årenes løp har Black metal-miljøet eksplodert internasjonalt. Men Mayhem er og forblir scenens viktigste band. De spiller over hele verden og har en ekstremt stor tilhengerskare.

"Dødsarkiv" inneholder fotografier som aldri er blitt offentligjort. De er en dokumentasjon på en helt unik side ved norsk kultur og gir oss en enestående tilgang til Mayhems historie og Black metalens røtter.

Jørn Stubberud er en av bandets grunnleggere og bassist i Mayhem. Svein Strømmen er en av landets fremste musikkjournalister og bidrar fast til Klassekampens musikkmagasin samt ENO og Natt;Dag. Christian Belgaux har jobbet som frilansfotograf siden 2008. Han har siden 2012 vært fotoredaktør i Natt;Dag.


Sammen med journalisten Strømmen og fotoredaktør Belgaux har Stubberud gjort en kjempejobb med å plukke ut bilder fra Jørns (som jeg har forstått svært rikholdige bildearkiv) som virkelig forteller en historie, og i tillegg skrevet en ganske nøktern, men god gjennomgang av bandets ti første år. Jeg liker hvordan den relativt sparsommelige teksten ikke overskygger bildene, men nesten mest ligger der som et bakteppe for å la oss forstå dem bedre.

Det jeg likte best med denne boken var den fullstendige mangelen på tabloide framstillinger eller tøffingattitude. Man skjønner ganske fort at dette er den egentlig vanlige historien om en vennegjeng som vil starte ett band og få til noe nytt. Ikke noe ukjent der altså, men det er nettopp dette som gjør de tragiske historiene som henger ved bandet desto sterkere. Jørns fremstilling av Pelles begravelse er virkelig hjerteskjærende i all sin enkelhet og mordet på Øysteins totale unødvendighet blir veldig tydelig.




Det jeg ser på bildene her er jo så fjernt fra den fremstillingen som ble gitt i avisene på nittitallet når jeg nileste alt jeg kom over om kirkebrann og djeveldyrkelse. Bildene menneskeligjør historien på en veldig sterk måte.

Selvfølgelig kan ikke dette bli den ultimate boka om norsk black metal siden miljøet selvfølgelig var mye større enn ett band på østlandet, men hittill har det i mine øyne ikke blitt gitt ut noe som er nærmere enn dette. Har du en flik av innteresse av metal eller bare bandbiografier i seg selv vil jeg virkelig anbefale å ta noem timer med å dukke inn i bildene i denne boka her!

mandag 26. oktober 2015

Når livet er kjipt- en håndbok for unge folk av Oda Rygh

Jeg er skuffende nok svært klar over at jeg nok ikke hører hjemme i målgruppen til denne boken lengre, men jeg leste om den og ble nyskjerrig da temaet står meg nært så jeg lånte den med meg fra biblioteket.

Her er baksideteksten:

 Livet er fullt av oppturer og nedturer. Det er helt vanlig at livet føles kjipt iblant. Men noen av nedturene er større enn andre. Kanskje har du opplevd å bli syk eller deprimert, kanskje har du vært i en ulykke, kanskje har du mistet et menneske du er glad i - eller jobben din.

Slike nedturer er tøffe å oppleve, og dessverre påvirker de ofte også andre områder av livet. For eksempel er det fort gjort å glemme å betale regninger når man ikke orker å stå opp. Eller å drikke for ofte når man ikke har en jobb å gå til likevel. Og slik kan man plutselig sitte igjen med flere problemer enn man startet med.

Når livet er kjipt er en praktisk håndbok til ungdom og unge voksne som trenger tips til hvordan man holder hverdagen i gang. Boka dekker temaer som energi- og tidsbruk, økonomi og rus. Du får hjelp til å hjelpe deg selv. Boka inneholder også informasjon om hvordan du kan få hjelp fra andre.

Boka er basert på faglitteratur og intervjuer med fagpersoner.


Dette her er uten tvil en viktig bok. Oda Rygh kjenner temaet fra sitt eget liv og har i tillegg intervjuet fagfolk. Ut ifra dette har hun klart å skrive en usentimental bok om livskriser. Dette er jo i seg selv ganske godt gjort. Her får man konkrete løsningsforslag for hva du bør ta deg til når livet går deg imot uten at det føles forenklende eller fordummende.

Tegnehannes små illustrasjoner løfter boken enda et lite hakk, og for min del kunne det godt ha vært mange fler av dem.

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde lest denne boken da jeg var ungdom. Kanskje hadde livet mitt da faktsik ha sett litt anderledes ut. Der jeg står i livet nå hadde den derimot lite nytt å komme med for meg, men jeg vil anbefale alle som  enten er ungdom eller jobber/lever med ungdom å lese denne boka. Det tar ikke lange tiden så det bør du ta deg tid til!

lørdag 24. oktober 2015

Rekviem (Tom Hartmann#5) av Øystein Wiik

Krim er en sjanger jeg har lest lite av den siste tiden, men som jeg egentlig er veldig glad i. Jeg tror jeg må skylde på gjennopptagelsen av fantasy, men jeg må si at det er få leseopplevelser som er så gode som når en krim tar skikkelig tak i deg!

Dette er en bok jeg har gått og venta på siden jeg hørte om den tidligere i år. Det er det flere grunner til. For det første så foregår endel av handlingen i min oppvekstkommune Ås så jeg kan krysse av en av de vanskeligere kryssene på Popsuger leseutfordringen. For det andre så er handlingen lagt til Black Metal miljøet som jeg faktisk var en svært perifer del av på 90-tallet. For det siste var Fru Wiik, Øysteins mor min musikk og dramalærer på ungdomsskolen og en litt eksentrisk, men svært stilig voksen kvinne!


Jeg vet ikke helt hva jeg forventet av denne boka, men jeg er litt skeptisk til den tendensen at folk som er kjente fra noe annet ser ut til å ha klippekort til krimutgivelser hos norske forlag. På den andre siden har jeg blitt svært positivt overrasket over noen sånne bøker tidligere som blandt annet Tande P's svært underholdende krimbøker.

Dette er hva Aschehoug forlag har å si om boka:

Svartmetallstjernen Wotan Wagner våkner med århundrets bakrus og liket av en ung pike i senga på The Thief hotell på Tjuvholmen i Oslo. Kvelden før spilte han og bandet WWW i et stappfullt Spektrum med knallsterkt nachspiel etter konserten.

Men hvem er den døde jenta? Og hvordan i all verden har hun havnet i senga hans? Wagner kan ikke huske noe av det som skjedde etter konserten kvelden før.

Mye står på spill og sammen med manager John Guldberg bestemmer Wotan Wagner seg for å flytte liket så dødsfallet ikke kan knyttes opp mot ham. Guldberg påtar seg å gjøre det.

Samtidig opplever Tom Hartmann og Cathrine Price alle foreldres mareritt når datteren Cecilie plutselig forsvinner. Hun var på WWWs konsert og hadde backstagepass for å hilse på metalstjernene etter konserten. Siden har ingen sett henne.

Dette er opptakten til en ny historie med Tom Hartmann i hovedrollen. Den femte i rekken. Denne gangen handler det om blackmetal, utpressing, hevn og tidenes gisseldrama i Røros kirke.



Dette er altså den femte boka i serien om Tom Hartmann og jeg har ikke lest noen av de tidligere. Jeg tapte nok noe på dette særlig i forhold til hovedpersonen. Jeg forstår liksom ikke helt hvordan han har kommet dit han er i dag, men det var ikke noe problem å forstå boka allikevel. Jeg vil nok derimot gå tilbake å lese de tidligere bøkene senere.

Wiik har her klart å lage en skikkelig drivende krimfortelling. Her er ikke realismen i fokus, men det er en skikkelig røverhistorie jeg ikke kunne unngå å bli glad i og kose meg med. Flere av karakterene her er ganske karikerte, men det funker. Det er nok blod å gørr her for de som liker det, og den har actionsekvenser som virkelig fenget meg. Antagonisten er en skikkelig spennede karakter som ikke står tilbake for bondskurker i oppfinnsomhet og gjennomføringsevne, og med ett dekknavn som fikk meg til å le når jeg flaut nok forsto ordspillet i navnet først når det var fem sider igjen av boka.

Så er du på utkikk etter en skikkelig spennende kosekrim fra et litt anderledes miljø så kan denne boka virkelig anbefales.


Boken var ett leseeksemplar fra jobben.



torsdag 22. oktober 2015

Evna (Ravneringene#3) av Siri Pettersen

Advarsel: For det første, hvis du ikke har lest de første to bøkene så kan noen småting kanskje spoiles i denne saken. Og for det andre, Les dem da for pokker! Hva venter du på?

Det er litt vanskelig for meg å være kritisk til denne boka. Den første boka i Ravneringene, Odinsbarn kom inn i livet mitt akkurat når min kjærlighet til bøker ble vekket til live igjen etter hardt arbeid. Jeg hadde i flere år lest ganske lite og slet veldig med å leve meg inn i bøkene og bestemte meg bare for å sette meg ned å lese hver eneste dag fram til det virket. Det tok noen uker, men det gjorde susen og Odinsbarn var en av de første bøkene jeg kom meg skikkelig inn i. I tillegg var dette en av de bøkene som fikk meg til å tro på fantasysjangeren igjen. Jeg trodde lenge at Tolkien og Rowling var de to "eneste" virkelig gode i denne sjangeren etter å ha lest for mange dårlige etterligninger under 90-tallet.

Så jeg har ikke engang tenkt til å prøve å være kritisk her så dette bør nok heller leses som en hyllest enn en anmeldelse.


For hvordan skal man egentlig klare å være kritisk til en forfatter som får meg til å begynne å grine som et barn allerede i dedikasjonen:


Jeg tror jeg leste det fem ganger før jeg klarte å komme meg igjennom med tørre øyne. Selvfølgelig vil dette neppe treffe alle like hardt, men for meg ga det en sterk følelse av å ha blitt sett. Og her er det vel Siri Pettersen klarer noe ganske spesiellt. Hun ser nemlig leserne sine. Ingen annen forfatter jeg kjenner til har en sånn åpen kontakt med leserne sine og da særlig på nettet. Jeg har selv kontaktet henne flere ganger og har fått svar innen minutter. At dette er god markedsføring er det jo ikke tvil om, men det føles aldri som det, hun føles som en av oss. Men nok om alt rundt. Vi må jo ta for oss boka også.

Her er baksideteksten på boken:

Tenk deg å være et ikon for et fryktet folk. Symbolet som samler dem rundt hat og hevntørst. Som datter av en likfødt hærfører i eksil, er din skjebne å markere begynnelsen på slutten.

Hirka forbereder seg på å møte det rådende huset i en kald, hierarkisk verden der forakten for svakhet regjerer. Motvillig aksepterer hun sin skjebne, i håp om å holde Rime i live og Ymslanda trygt. Men de likfødtes tørst etter Evna er altoppslukende, og Hirka innser at krigen hun ville stanse, er uunngåelig. En innsikt som snart vil utfordre alt hun har trodd på og kjempet for. Evna er den tredje og siste boka i den kritikerroste fantasyserien Ravneringene. En spektakulær finale som utforsker røtter, makt og hovmod.


Her blir vi tatt med inn i den tredje verdenen på tre bøker, og allikevel så føles verdenen veldig godt bygget. Umpiri, eller de blindes verden er kald på de fleste måter. Svakhet blir foraktet, og styrke både fysisk og psykisk blir dyrket. Jeg føler virkelig Hirkas kamp med å prøve å tilpasse seg denne verdenen og finne sin plass i den uten å miste seg selv og sin egen mennesklighet. Forfatteren fortsetter også i denne boken sin gode jobb med å lære oss verdenen å kjenne igjennom historien. Her er det ingen fotnoter eller oppramsing av informasjon som tar deg ut av historien. 

Jeg synes også denne verdenen fører med seg noen av de mest interessante bikarakterene hjennom hele serien. Skerri, den mektige kvinnelige umpirikrigeren som på mange måter speiler Hirka og den hun føler hun må bli i denne verdenen er den ene. Den svært miskapte umipriseeren er den andre. Hvis Siri tar en amerikansk vri og skriver noen novelletter om disse karakterene er ikke det meg imot!

Det aller beste med denne serien er og blir derimot karakterbyggingen av Hirka. Hennes utvikling fra begynnelsen til slutten er opprivende, sterk og oppløftende på samme tid. Samtidig gir hun aldri slipp på den hun er innerst inne og jeg har blitt svært glad i henne og det er vondt å tenke at man mest sannsynlig aldri vil lese mer nytt om henne selv om jeg nok vil gjenbesøke henne gjennom disse bøkene flere ganger.

Historien her synes jeg ikke jeg kan skrive for mye om uten å spoile noe, men den er svært sterk og det skjer ting som tar meg med på skikkelige påkjenninger i meg selv. Jeg var både redd, glad, lei meg og oppspilt under leseopplevelsen. Her er det krig, kjærlighet, magi og sorg og Siri klarer å gi alt dette en frisk følelse.

I denne serien må jeg også trekke fram omslagene. De er laget av Pettersen selv og de er i mine øyne helt rå! Jeg har en plan som inneholder disse og noe ledig hud, men det kommer jeg tilbake med når lommeboka lar meg få nytt blekk.

Så i det hele tatt er dette en veldig sterk avslutning på en serie jeg har blitt veldig glad i. Siri har heldigvis lovet at hun skal skrive flere bøker noe jeg og helt sikkert mange andre er veldig glade for! 

Boka var et forhåndseksemplar fra forlaget

onsdag 21. oktober 2015

Drabant #1 av Øyvind Holen og Mikael Noguchi

Jeg har skrevet altfor lite om tegneserier her på bloggen og det har blitt lest litt for lite av det i det siste, men den her ble plutselig med hjem etter en tur på biblioteket.

Jeg har såvidt hørt om den tidligere, men det var den kule streken til Noguchi som fikk meg til å plukke den opp. Jeg må vel si at det var det som satt igjen som det beste etter jeg hadde lest den også. Tegningene er virkelig gjennomarbeidede hele veien igjennom og Joachim Barrums litt dystre fargelegging passer perfekt.

Vi blir tatt med til Groruddalen rundt midten av 90-tallet og møter folk i det tidlige taggemiljøet i Norge. Dop, sex og kriminalitet er også temaer i historien.

Historien i seg selv ble litt for sånn der norsk sosialrealistisk film(tenk Schpaa) for å virkelig gripe meg selvom den er grei nok. Skal absolutt lese Vol.2 og håper at historien der er like gjennomarbeida som tegningene føles.

tirsdag 20. oktober 2015

Tidsrosen (Lansetrilogien#1) av Ørjan N Karlsson

Helt uten videre dukket det opp en boblekonvolutt i postkassa mi fra Gyldendal for et par uker siden. Inni lå det ett hyggelig brev fra forfatteren og en spennede utseende bok. Siden jeg både har fått meg en fibeint beibi(se bilde) og har begynt på arbeidsavklaring på Norli tar ting litt tid om dagen, men nå er boka utlest og Spike sover ved siden av meg i sofaen så jeg kan skrive ned mine tanker.
(Beibien Spike, og ja han er ca like biteglad som han han har navnet fra)


Ørjan N Karlsson er ett nytt bekjentskap for meg selvom han har gitt ut flere bøker tidligere innen både krim og sci-fi. Dette er derimot hans første fantasybok.

Her er hva forlaget forteller på kaksiden av boka:

TRE  LANSEDELER  -  TO  VOKTERE  -  EN  TIDLØS  ONDSKAP

Martin Sølvfoss går på kostskole i Cambridge. På siste skoledag før sommerferien får Martin Beskjed om at faren hans er savnet etter en seiltur.
Samtidig begynner underlige ting å skje. Martin ser syner, opplever at tiden stopper og da han kommer hjem til Norge, mottar han et brev fra sin avdøde bestefar med beskjed om at han har arvet en mystisk eiendom i Telemark, Etter hvert innser Martin at det er svært mye han ikke ver om Sølvføss-familien. Det viser seg nemlig at slekten siden 2. verdenskrig har vært voktere av ett av de tre hellige fragmentene fra lansen som spiddet Jesus da han hang på korset. En mektig gjenstand som tiltrekker seg mørke krefter. Er Martin rede til å ta på seg oppgaven som lansens vokter?
Tidsrosen er første bok i Lansetrilogien.


Handlingen i boka begynner den kjente påsken for rundt 2000 år siden da tre menn ble korsfestet på Golgata, men resten av boka hopper mellom nåtid og  1945. Jeg synes dette fungerer godt og de forskjellige delene blir ført sammen på en god måte utover i boka. Jeg må innrømme det tok litt tid for meg å komme inn i historien, men dette kan ha litt med liten lesetid og dermed oppstykket lesning å gjøreså jeg vil ikke legge for mye i det. Etter 100 av de 244 sidene var jeg derimot hekta og leste videre de få sjansene jeg hadde og når jeg nesten kom til slutten før arbeidsdagen skulle begynne var det tungt å vente til dagens slutt for å få med meg avslutningen. 

Følelsen min for denne boka er litt delt. Det er absolutt en spennede historie som jeg gleder meg til fortsettelsen av, men det var også ting jeg reagerte på. Jeg synes karakterbyggingen er litt svak. Persongalleriet blir litt diffust gjennom hele og det er vel nesten bare antogonisten jeg virkelig blir spent på. Jeg lar meg også irritere av nesten uavhengige referanser til film og tv-serier som mest føles som de er puttet inn fordi dette er en ungdomsbok og den skal virke moderne og relevant. Her er jo ikke boken alene, desverre er dette en fallgruve ungdomslitteratur ofte har fallt i og som har irritert meg helt siden jeg selv var i målgruppa. Problemet med sånt er jo også at boka blir veldig datert og at levetiden vel blir kortere, men nok om det. 

Så for å konkludere litt. Dette er absolutt ikke en dårlig bok, den er spennede, føles ganske nytenkende og fortjener absolutt sitt publikum. Men i dagens oppkomme av skikkelig gode norske fantasyforfattere så kommer den liksom ikke helt opp, men jeg kjenner jeg allikevel har begynt å vente på bok nummer to i trilogien.

torsdag 1. oktober 2015

På innsiden, historien om mitt politiliv av Eirik Jensen

Jeg har vel ikke blogget om noen bøker av denne typen før, men det er en sjanger jeg egentlig er ganske glad i. True Crime kalles det vel på nynorsk.

 Bilde lånt fra goodreads

Dette er hva Kagge forlag har å si om boka på baksideteksten:

Eirik Jensen var i en årrekke en av politiets mest betrodde medarbeidere. Han var utradisjonell og frittalende, og i løpet av sine over tretti år i tjenesten tilegnet han seg betydelig kunnskap om hva som må gjøres for å forebygge kriminalitet.

I På innsiden inviteres leseren inn i politiets arbeid. Jensen har gått i bresjen for den såkalte dialogmodellen, der man foregriper kriminalitet ved å snakke med motparten. Han har gått i dialog med blant annet A-gjengen, B-gjengen, Young Guns, Hells Angels og Bandidos. Tanken er å behandle folk som mennesker, ikke som kriminelle.

Så lenge de ikke trår over grensene som loven setter.

Slik etablerte han et enormt kontaktnett. Kollegaer omtalte ham som en som var på jobb 24 timer i døgnet.

Så smalt det.

Jeg synes lukkede miljøer er spennede og leser gjerne bøker om fotballhuliganer, kriminelle mc-gjenger og nå altså oslopolitiets indre gemakker.

Jeg har tidligere lest Politi og røver av Kjetil S. Østli som jo tar for seg noe av det samme som jeg koste meg skikkelig med, men selv om temaene er noe like så er dette en ganske anderledes bok. 

Eirik Jensen har jo blitt svært kjent i media etter han ble siktet for korupsjon og saken holder vel fortsatt på og dette skader nok desverre boken litt synes jeg.  Jensen skriver kompentent nok og han holder forsåvidt på konsentrasjonen min det meste av veien, men desverre føles denne boken altfor mye som et forsvarsskrift. Jeg har ingen interesse av å sette meg til doms i denne saken og vet ingenting mer en alle andre som har lest norske media, men ifølge Jensen selv her i boken høres det ut som han knapt har hatt en dårlig dag på jobb eller gjort så mye som en liten feilbedømming i løpet av alle årene i tjeneste. Dette har jeg litt problemer med å kjøpe med hud og hår. Litt ydmykhet hadde gjort seg her synes jeg. 

Så i det hele så tror jeg denne boken hadde vært bedre hvis den var skrevet før forfatteren ble siktet, da han uten tvil har en spennende nok historie å fortelle. Jeg håper også på en måte at det er noe i tiltaen mot han for det å måtte gå igjennom noe sånt som dette for en uskyldig mann må være grusomt.

(Boken er et leseksemplar jeg har lånt fra jobben)