Forbannet(Kire#2) av Tonje Tornes

Utolig gøy å få sin første bok stempet med leseeksemplar i posten. Det blir ikke mindre gøy av at det er en av de to bøkene fra bokhøsten jeg har gledet meg mest til!

 Jeg anmeldte den første boka i Kire serien Hulder for litt siden og det er en underdrivelse å si at jeg likte den svært godt. Dette gjør jo at denne boken virkelig hadde forventninger å leve opp til.

Vi blir tatt med mye dypere inn i Tornes sin magiske verden i denne boken, vi får møte flere nye mytiske vesener og blir bedre kjent med karakterenes krefter. Jeg føler også vi blir mye mer kjent med hovedkarakteren Erik her. Han viser både gode og dårlige sider og jeg skal innrømme jeg virkelig irriterte meg over han til tider, noe som minner mye om mine følelser om Harry Potter i Rowlings bøker. Dette er i seg selv ikke en dum ting, de fleste tenåringer(og alle andre mennesker for den saks skyld) har jo irriterende sider. Favorittkarakteren min i denne boka blir nok allikevel Eriks klassevenninne Lena som har en viktig birolle i denne boka. Hvis Erik er denne Kireseriens Harry Potter er uten tvil Lena hans Hermione, men med mye mer komplekse problemer. Når jeg tar fram Rowlings karakterer her er ikke det helt tilfeldig. En del ting her minner absolutt om hennes fantastiske bokserie, men heldigvis ikke på en slik måte at man føler at Tonje Tornes har laget noen etterligning. Heller er dette hittill det nærmeste jeg har kommet til en ungdomsfantasy som gir noe av den samme godfølelsen som HP-bøkene.

Denne boka har jo blitt omtalt som mye mørkere enn Hulder og det er nok på mange måter riktig med alvorlige temaer som demonbesettelse og spiseforstyrrelser , men av en eller annen grunn satt jeg oftere på enden av setet under Hulder enn under lesningen av Forbannet. Allikevel er denne boken absolutt spennende og ble lest fort ut siden jeg egentlig ikke ville gjøre annet ann å lese videre.

Så jeg vil si at forventningene absolutt ble innfridd. Hulder slo meg nok litt mer i bakken, men det kan nok ha mye med at forventningene da var mye lavere og at jeg nå visste at Tornes virkelig kan det å skrive en spennende historie som passer for fantasyelskere i de fleste aldre. Det kommer til å bli en lang ventetid på neste bok i serien, men de to første bøkene skal nok absolutt leses på nytt før den tid.

Beklager fraværet og Storm Front (Dresden Files #1) av Jim Butcher

Så det har vært veldig stille herfra en liten stund. Har vel rett og slett vært psykt opptatt med både dødsfall i familien, syke dyr og min egen skrantende psyke. Noen bøker har det alikevel blitt siden sist så jeg har egentlig nok å skrive om så jeg skal prøve å ta meg i kragen og få ut flere innlegg på bloggen.

Jeg begynne rmed en anmeldelse av den første boka i Dresden Files serien, Storm Front skrevet av Jim Butcher.

 (bilde lånt av goodreads)

Jeg gikk til denne boka med litt delte tanker. Jeg har liksom sett for meg Dresden Files som den litt harry(noe som jo også er navnet til hoverpersonen) og amerikanske fetteren til Ben Aaronovitchs River of London serie. I tillegg har jeg hørt mange si at de tre-fire første bøkene i denne serien ikke er så bra. Hva jeg synes skal jeg komme tilbake til litt senere.

I boka møter vi Harry Dresden- Wizard som er den beste og også eneste av sitt slag i Chicago. Harry er en slags privat etterforsker og trollmann som blandt annet leies inn av politiet når de har en sak de ikke finner ut av. 

I denne boka blir han leid inn av politiet når en kjent person fra byens kriminelle underverden og hans prostituerte elskerinne dør på en måte som helt tydelig ikke er naturlig. Og hvem er bedre til å ta en trollmann enn en annen trollmann? 

På en måte er dette bare en typisk krimhistorie om den fattige privatdetektiven som på med eller mindre egenhånd må hanskes med farlige situasjoner bare med magi, demoner og vampyrer kastet inn. Kan dette virkelig bli bra da?

JA det kan det. Jim Butcher klarer å lage en hyllest til den hardbarkede krimmen med karakterer jeg tror på og setter pris på. Både Harry Dresden selv, hans politikontakt Karrin Murphy, den krimnelle Kingpinnen og ånden Bob som er fanget i en hodeskalle er godt skapte karakterer som jeg gleder meg til å lese mer om. Historien er spennende, medrivende og sannsynlig(innen verdens regler selvfølgelig). Det er en bok som ikke tar seg selv for alvorlig, men som allikevel rommer mye mer enn bare humor, her er det alvor nok når det trengs og Harry Dresdens avsmak for voldsbruken i boka er troverdige og føles ekte for meg.

Så jeg vil avslutte med å si at jeg virkelig koste meg med denne boka og at hvis virkelig er en av de dårligere i serien så gleder jeg meg stort til de beste! Bok to Fool Moon ble bestillt på biblioteket allerede før jeg var halvveis igjennom den første og idag fikk jeg mail om at den var ankommet!

Favoritt på fredag- Back story både skrevet og lest av David Mitchell

Det var egentlig en annen bok jeg skulle skrive om i dag, men det hadde krevd ett mye lengre og dypere innlegg enn det jeg føler meg i stand til å produsere akkurat nå så jeg tar dermed en lettere utvei:

Jeg er veldig glad i David Mitchell fra hans sketchprogram That Mitchell and Webb Look og som paneldeltager i QI og Would I Lie to You så når jeg kom over selvbiografien hans på Audible lastet jeg den raskt ned, og jeg ble ikke skuffet. David Mitchell tar oss med på en gåtur gjennom London og sitt eget liv på samme tid.

Med sin karakteristiske stemme og smånevrotiske personlighet får han meg som lytter til å både le, tenke og faktisk også slippe en tåre eller to i løpet av de nesten ni og en halv timene lydboken varer. Man blir tatt med inn i hans barndom, skolegang og kampen for å slå igjennom på komediefronten. Han er både avvæpnende morsom og nesten pinlig privat på samme tid, og selvom jeg og forfatteren har svært lite til felles så ble jeg virkelig glad i han etter å ha hørt denne boken. Det har jeg gjort utallige ganger etterhvert og jeg kommer helt sikkert til å høre den mange ganger til. Det er den perfekte boka for meg å ha på ørene på en dårlig dag.

Jeg må også trekke fram at jeg aldri tror jeg har lest/hørt en vakrere forklaring av kjærlighet enn den Mitchell har i slutten av denne boka!

Fast spaltetid

Det er mange gode faste spalter på norske bokblogger som flukten fra virkelighetens smakebit på søndag og i bokhyllas helgelektyre. Nå har jeg funnet en egen. Her kommer jeg hver fredag(det er iallefall planen) ta for meg en bok som har betydd mye for meg, rett og slett en av mine personlige favoritter.

Første favoritt på fredag må jo nesten bli den boka som ga meg hele ideen, nemlig Mathilda av den fantastiske forfatteren Roald Dahl.

Dette er en bok jeg har lest mange ganger i løpet av livet og i flere forskjellige utgaver. Når jeg var liten var det den norske oversettelsen, i ungdommen leste jeg den på orginalspråket for første gang, og nå i det siste har jeg hørt den kjempegode lydbokutgaven lest inn av Kate Winslet flere ganger.

Jeg er svært glad i Roald Dahls forfatterskap i det hele tatt, men Matilda har alltid vært min favoritt av han. Sjelden er Dahls så rå som her samtidig som det er en svært rørende historie som aldri mislykkes med klimpre på mine sentimentale strenger. Quentin Blakes enkle, men virkningsfulle illustrasjoner er jo også supre.

Man elsker virkelig å hate den fascinerende fæle Miss Trunchbull og man blir utrolig glad i den bokelskende Matilda. Det at bøker er en ganske stor karakter i denne boken i seg selv er jo en grunn nok til å elske boka med kjærlighetserklaringer til litteraturen som dette:“So Matilda’s strong young mind continued to grow, nurtured by the voices of all those authors who had sent their books out into the world like ships on the sea. These books gave Matilda a hopeful and comforting message: You are not alone.”

Bøker som dette har alltid fungert som en trøst når livet er tungt, jeg skulle virkelig ønske jeg hadde Matidas krefter eller en venn som Miss Honey når jeg var barn! 

Så er du et sted mellom seks og  hundreogseks år? Les denne boka! Har du lest den før? Les den igjen!

Gruppa av Anna Fiske

En svært annerledes leseopplevelse som kanskje gikk meg litt nært inn på livet.

Det tok meg rundt 20 minutter å lese denne lille tegneserieboka, men nå noen timer etterpå så er jeg fortsatt i opplevelsen.

Vi følger er samtalegruppe for personer med lettere sosial angst. I kapitlene bli vi anhver gang tatt med på en gruppesamtale for så bli med en av gruppemedlemmene inn i deres hverdagsliv.  Dette virker jo på en måte greit for å la oss bli litt kjent, med karakterene, men jeg skulle nok ønske man kunne dykket mye dypere her.

Det er nok viktig her å få med at jeg i flere år nå har gått i gruppeterapi og det har forfatteren også og det er tydelig. Jeg kjenner meg igjen i mye, for eksempel coverbilde som man også kommer stadig tilbake til i løpet av boka. Det setter meg fullstendig inn i den følelsen av pinlig stillhet når alle ser ned og ikke vet hva de skal si.

Tegningene er enkle og fungerer helt fint, men de legger til noe ekstra for meg. Har uten tvil lest tegneserier som fenger mer estetisk sett.  

Så hva sitter jeg igjen med etter denne boka? Mest av alt ble minnet på alle de tingene jeg har irritert meg over i min egen gruppeerfaring.  Så mest av alt ble jeg vel irritabel. Heldigvis vil jeg si at i min egen erfaring skjer det også mye bra i gruppeterapi selvom jeg ikke leste noe om det her.

Lyden av asfalt av Yngve Kveine

En bok om Jokke og det å vokse opp på øskanten skrevet av en kommunikasjonsdirektør på blåskjortemekkaet BI. Kan det bli no' bra da? 

(bilde er lånt hos goodreads)

Dette er en oppvekstroman skrevet i jeg-form skrevet på et ganske bredt østkantsoslosk. Vi følger jeg-personens oppvekst helt fra førskolealder og fram til han iallefall burde ha blitt voksen. Vi følger han når han møter kompisene og når han hører Jokke for første gang, hans første kyss og hans første øl. Ekstra  gøy er det for meg at jeg-personen er nær meg i alder og selvom jeg vokste opp på bygda utenfor Oslo så er det mye å kjenne seg igjen i her.

I begynnelsen av boka var jeg veldig usikker på hva jeg egentlig syntes. Var ikke dette bare et slags oppgulp av gamle ideer man hadde lest hundre ganger før? Det var noe datert her som jeg var veldig usikker på. 

Etterhvert ble jeg derimot overbevist og innså at dette er datert og lest hundre ganger før, men at det er denne bokas styrke. Det er ikke en kopi, men en hyllest til den litteraturen jeg jo sikkert akkurat som forfatteren leste og elsket gjennom oppveksten. Det er mye tidlig Ambjørnsen i denne boka og det blir gjort med en kjærlighet som gjorde at jeg fort ble med inn med hud og hår. Jeg koste meg skikkelig! 

Jokke må jo nevnes her da hans musikk ligger som ett bakteppe til hele boka og alle kapittlene har navn etter Jokkes låter. Jeg har alltid vært glad i Jokke selv om ikke så overstrømmende som guttegjengen i dene boka da musikkinteressen min var mye bredere, men jeg er svært enig med hyllesten til han jeg anser som norges største rockepoet. Det jeg likte her var at forfatteren ikke har latt seg låse fast av Jokkereferansene. Det kunne lett ha blitt ett jippo der han skrev inn ting for at de skulle passe med referansene, men den fella synes jeg han har holdt seg godt unna!

Så hvis du som meg er i en alder der man burde vært voksen og har en forkjærlighet til ekte musikk med ekte tekster så vil jeg virkelig anbefale dette dykket ned i ungdommen. Jeg tror jeg avslutter med Ingvar Ambjørnsen sine ord om boka siden han som vanlig sier ting så mye bedre enn meg: "Orker vi flere oppvekstromaner? Ja, jeg gjør! Debutromanen til Yngve Kveine er en tekst med trøkk fra Oslo øst på åtti- og nittitallet, hele tiden med lyden av Jokke og Valentinerne som musikalsk bakteppe. Morsom. Rå. Rørende."

 

Hulder av Tonje Tornes (Kire#1)

Fytti rakkern så mange bra fantasyforfattere vi begynner å få i Norge. Jeg synes det er gøy at så mange av dem er damer også noe som virker mer uvanlig i det store utland. Jeg vet heldigvis at iallefall en gutt kommer etter om ikke så altfor lenge da jeg har vært heldig nok å få lest et uferdig manus og den boka blir bra, men hittill får vi lene oss på det sterke kjønn!

 (bilde lånt fra goodreads)

Jeg har kost meg masse med både Ravneringene av Siri Pettersen (tredje og siste bok i serien kommer i høst og de to første kommer til å bli lest på nytt før den tid og anmeldes her) og sist med Kaoshjerte av Lise Grimnes, men  jeg har drøyd litt med Hulder av Tonje Tornes. Grunnen til dette er vel at den i media når den kom ut ble lagt fram som en mer barnslig bok enn de to tidligere nevnte forfatteres bøker, men da jeg fikk med meg at bok to i Kire-serien(Forbannet) skulle komme i høst og visstnok være mørkere og mer voksen så tok jeg turen til biblioteket og rasket med meg Hulder. Det kom jeg ikke til å angre på.

Først så vil jeg si jeg ikke helt forstår hvorfor denne boken blir dratt fram som en mer barnslig bok. Den tar opp alvorlige temaer som psykatri, mobbing og drap, og jeg satt virkelig på enden av setet flere ganger i løpet av boken både av spenning om mer direkte skrekk.

Boken handler om Erik som vokser opp med en mor som ikke er som alle andre. Hun ser ting som ikke andre ser og etter en fjelltur sammen med Erik ender hun opp med å knivdrepe en kvinne både hun og Erik ser som en hulder, men som etter drapet blir et vanlig lik og moren til Erik blir tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. Vi skjønner fort at heller ikke Erik er helt som alle andre og at morens hans kanskje ikke er så gal som det moderne samfunnet vil ha det til...

Jeg synes ikke helt denne boken klarte å holde et like høyt nivå gjennom hele, men jeg sitter virkelig igjen med et godt inntrykk her. Tornes klarer virkelig å dra meg inn i historien og mye her går tett inn på livet for meg. I tillegg mener jeg å lese en liten hyllest til Buffy the Vampire Slayer i denne boken og for meg som er mer enn bare litt Buffygeek så gir dette uten tvil en ekstra pluss(møte i biblioteket, jeg sier ikke mer for jeg vil ikke spoile noe).

Så nå gleder jeg meg egentlig bare veldig til Forbannet kommer til høsten selvom jeg er litt redd for at den kommer til å gå hardt utover nattesøvnet hvis den virkelig er så mye mørkere og mer skremmende enn denne.